En Blogg på frustrasjonens åsted?

Jeg skrev et innlegg om vekkelsens bortgang her på verdidebatt. Det var det første jeg skrev da verdidebatt.no ble opprettet. Nå, etter en tids bruk, ser jeg mer tydelig at dette her er blitt frustrasjonens åsted. De fleste innlegg er preget av kristent ståsted, enten det er debatt om homofili, Islam, sitater fra bibelen eller debatter rundt bibelske ord som nestekjærlighet. Ingenting er galt med det, bortsett som sagt fra at man leser seg til at verdier, som verdidebatt vel skal dreie seg om, først og fremst ser ut til å handle om kristne verdier. Dette fungerer som en gavepakke til sekulære miljøer som alltid har sagt nettopp det, at de kristne og kristne verdier er en og samme ting. ”Har religiøse menn knabbet verdidebatten?” spør Ingrid Erøy Fagervik, og det ser vi at de har. Vel, det er noen kvinner også. Verdier er så mangt og kan variere fra person til person, men for mange er for eksempel Kardemommeloven utmerket som leveregel. Andre stoler på Nye Testamentet og atter andre på de 10 bud. Andre igjen kan ha buddhistiske tankerekker om hva verdier er. Det finnes så mange leveregler at det er nesten ubegrenset. Men her på verdidebatt.no handler det altså om kristne verdier, selv om det nok ikke var intensjonen til avisen, selv om den er en kristen avis.

Debatten har hatt en voldsom renessanse de senere årene. Det er kanskje et utslag av at folk flest vil finne frem verdiene, i en kaotisk verden. På Litteraturhuset i Oslo samler Abid Raja og andre mye folk til debatter. I Kristiansand er filosofikafeen blitt en kjempesuksess. Jeg var til stede da hypokonderklinikkens far Ingvard Wilhelmsen var gjest og Kick var så sprengfullt at enkelte ikke kom inn. I vår debattfestival Protestfestivalen har publikumsstrømmen blitt doblet de siste to årene. I morgen er det homodebatt i Stavanger, og det blir en garantert suksess.

Det er vel ikke annet å forvente at en debattkanal drevet av Vårt Land må handle om religiøsitet, men det innsnevrer debatten betydelig. Gjesteskribenten fra Arbeidepartiet må ha følt seg som en ensom ulv her inne. Folk strømmer til og stadig nye bloggere blir lagt til, og noen av oss kan føle oss mer og mer som homofile på bedehuset, selv om vi er heterofile. Hva kan denne tilstrømningen skyldes? Kan det ha sammenheng med vekkelsens bortgang? Det er mer enn 20 år siden det har vært vekkelser som det er noe å snakke om. Menigheter sliter tungt. Kirken krangler innbyrdes. Kan det tenkes at all bloggingen er et utslag av at man hvileløst vandrer rundt og leter i alle kroker etter næring/mening? I mine unge år husker jeg ennå vekkelsen som et slags ekteskap med en Gud man pleiet et nært forhold til gjennom både bønn, bibellesing og seminarer. Det var den gang og ikke nå. Mangt har skjedd og mange har vandret langt ut i andre verdier siden den gang. Likevel husker jeg hvor tette bånd det også var til de i samme miljøet. Det var en beskyttende atmosfære der man tok vare på hverandre i gode og onde dager. Det var noen av oss som ble skilt fra denne troen, eller i alle fall fra miljøene. Andre av oss forsvant aldri ut, selv om puben ble like flittig brukt som menighetene. Fra utsiden er det lett å se ”skilsmissene” som ligger strødd rundt i kjølvannet av vekkelsens bortgang. Vekkelsen er død og begravd, men det er tydelig at i stillheten er det mange som vandrer hvileløst rundt og leter og kanskje inderlig håper. Kan den oppstå igjen? Måtte den oppstå igjen. I den jakten på nye partnere å dele livet med overstrømmes alternativmesser med publikum, forfatteren Kolloen setter salgsrekorder på bok om helbrederen fra Snåsa og kristne menigheter i tørketid lager stadig nye planer, men utsetter planene om utbygging på ubestemt tid. Det skyldes ikke bare finanskrisen. I alt dette oppstår kanskje bloggerne på Vårt Lands nettforum. Det blir som en menighet der frustrasjonen får fritt utløp. Ja selv modne pastorer har lært seg data og funnet fram gamle kunster.