EMBETSMANNSSTAT, MOTKULTURER OG PARLAMENTARISME

Hovedkonflikten i norsk politikk på attenhundretallet gikk mellom embetsmennene som hadde et århundrer gammelt politisk maktmonopol, men utgjorde et mindretall av landets befolkning, og bøndene , majoriteten av de stemmeberettigede.

Norge som en selvstendig styrt politisk enhet opphørte ved reformasjonen og oppløsningen av riksrådet i 1537. Fra da av og frem til 1814 ble Norge styrt som en dansk provins, ved hjelp av den danske kongens embetsmenn. Disse embetsmenn ble i stor grad hentet fra “Tyskland “og Danmark. Denne “klassen “ styrte Norge helt frem til 1814 på vegne av de danske kongene.

I 1814 valgte embetsmennene , som i realiteten var Norges herskere, å støtte den danske kronprinsen Christian Frederik. På den måte kunne den dansk- norske unionen føres videre etter at Christian Fredrik også hadde blitt dansk konge, og embetsmennene bevare sin makt og innflytelse på det norske samfunnet. Denne “klassen” ble det nærmeste Norge kom noen adel. Økonomisk og kulturelt var de landets kondisjonerte, det eksisterte nære familiebånd mellom de forskjellige embetsmannsfamiliene og også de rike kjøpmannsfamiliene som Norge hadde på den tiden. Aldri har vel begrepet “Herskende Klasse” vært mer tydelig manifestert, mer synlig i nyere norsk historie.