Dobbel barnetrygd mot barnefattigdom

Barn som vokser opp i lavinntektsfamilier har ikke samme muligheter enn andre barn. De har større sjanse for selv å bli fattige som voksne, de får oftere helseproblemer og de ekskluderes fra aktiviteter som andre barn deltar på. Barnefattigdom er sorteringssamfunnet i praksis.

Daværende SV-leder Kristin Halvorsen undervurderte kompleksiteten i fattigdomsproblemene da hun i valgkampen hevdet at barnefattigdommen i Norge kunne fjernes med en pennestrøk og at det kun var et spørsmål om politisk vilje. Årsakene til fattigdom i Norge er sammensatte og noen av de tiltakene som virker best mot fattigdom og sosial eksklusjon – for eksempel bredere inkludering i arbeidslivet og en skole som bedre utjevner forskjeller i barnas utgangspunkt – leveres ikke over natta.

Likevel må det være lov å stille spørsmål ved om det egentlig finnes politisk vilje til å hjelpe barn som lever i familier med lav inntekt. Barnefattigdom har vært et hovedtema i flere valgkamper på rad og da skulle man tro at det fantes vilje til faktisk å gjøre noe for å løfte flere barn ut av fattigdom. Det er i alle fall et stort paradoks nivået på barnetrygden – som er den velferdsordningen som virker best mot fattigdom i familier – har vært uendret de siste 16 årene. En rapport fra Høgskolen i Oslo og Akershus har dokumentert at den manglende reguleringen av barnetrygden alene har ført til 15 000 til 20 000 flere fattige barn i Norge.