Diakoniens religiøse forankring
LIVSSYNSÅPEN DIAKONI: Hvis man er villig til å reelt sette nøden først, er spørsmålet om hvorvidt Kirkens Bymisjon kan ansette eller «bare» bistår på en annen måte (eksempelvis økonomisk) med å opprette en stilling, ikke et særlig interessant spørsmål.
– Å gjøre spørsmålet om hvordan diakonale organisasjoner best mulig kan respondere på nød til det avgjørende spørsmålet, avslører at Åste Dokkas premiss om at spørsmålet om ansettelse eller ikke av progressive muslimer gjøres til det mest viktigste spørsmålet, er feil, skriver Gyrid Gunnes.
Guro Asdøl Midtmageli/Erlend Berge
Kompasset for å stake ut kursen for diakoni og flerkulturalitet må være spørsmålet: Hvem er det diakonien dypest sett tjener? Setter en diakonal organisasjon oppdraget sitt først, det vil si å respondere på reell nød? Eller setter diakonale organisasjoner identitetspolitiske spørsmål først, det vil si et ønske om å fremstå som mest mulig passende, enten for givere eller for Vårt Lands lesere?
Bidrar til åpenhet
Generalsekretær Adelheid F. Hvambsals svar kan leses som forbilledlig tydelig i dette spørsmålet: Det vil faktisk begrense Kirkens Bymisjon i å rekruttere de dyktigste ansatte og nå lengst ut – det vil si å gjøre jobben best mulig – om man ikke våger å tilgjengeliggjøre språket for potensielle ansatte og frivillige i en flerkulturell tid. Livssynåpenhet som begrep bidrar til denne åpenheten. Det beskriver presist at Kirkens Bymisjon på ansatt-, bruker- og frivillighetsnivå ansetter og betjener uavhengig av livssyn.
