Deus semper major

Vi gikk langs veien i ยญbygda der vi bodde. Jeg var ti รฅr. ยซNรฅ vil jeg hรธre hvem av dere som fรธrst kan ยญbanne!ยป, sa han. Han i ยญmidten, med et sรธndagsskolebarn pรฅ hver side. Jeg var ti รฅr. Jeg forble taus, men husker fรธlelsen av at dette handlet om hvem jeg er. Og at jeg har tilhรธrighet hos en som er ยญstรธrre, enn han som spurte.

Opplevelsen fikk ord da jeg i gymnastiden leste Pรคr ยญLagerkvists dikt:

Jag vet att bortom det jag ยญdunkelt anar