Det er med stor undring at jeg leser at forhenværende lærer i Troms, Renyir Grimsson hevder at; «Elevenes adferd og oppførsel er aleine foreldrenes ansvar».

Vi lever i ett samfunn hvor vi først og fremst tenker på oss selv, og alt som det skal tas ansvar for er alle andre sitt ansvar. «Jeg» har ikke noe med dette å gjøre, det er noen annens ansvar, for «jeg» er i alle fall ikke ansvarlig for det. Når «ingen» har ansvaret har vi alle ett felles ansvar enten det er for vår felles klode og våre medmennesker som i dette tilfellet er snakk om oppdragelse.

Tiden vi lever i stiller høye krav til oss som foreldre og foresatte, sist, men ikke minst som samfunn som skal oppdra og utdanne den kommende generasjon som skal bygge landet og lede verden videre. Skolen og det offentlige rom kan ikke legge alt ansvaret for oppdragelse av den kommende generasjon på foreldrenes skuldre ene og alene. Dette er ett fellesansvar vi som samfunn har til å sette normer og krav til den kommende generasjon. Vi ser at mange barn og unge kanskje ikke er rustet nok eller forberedt godt nok til det voksne liv. I mitt perspektiv har samfunnet blitt for utydelige når det kommer til å sette krav til oppdragelse.

Det er avgjørende at vi som foreldre og foresatte, sist, men ikke minst skolen og lærerne er med på å oppdra den kommende generasjonen i en aktive dannelsesprosesser. I tidligere tider snakket man ofte om dannelsesreise. Formålet var å utvikle personligheten ved å gi den reisende innsikt i og forståelse av andre kulturer. En dannelsesreise kunne vare i måneder og år. Opprinnelig var slike reiser en del av den europeiske overklassens utdannelse og skriver seg tilbake fra ca. 1660. Også i den dansk-norske statsforvaltningen (1660–1814) var dannelsesreisen en del av de høyere embetsmennenes utdannelse.