Det er ingen idoler i toppidretten

Først mistet jeg Dennis Rodman. Jeg var en ivrig basketballspiller, og i motsetning til de andre på laget brydde jeg mer om forsvar enn om angrep. Rodman var en av verdens beste forsvarsspillere, og i motsetning til tilsynelatende alle andre basketstjerner brydde han seg ikke om hvor mye han skårte. Et naturlig idol. En å se opp til, en som satte laget høyere enn egoet.

Jeg mistet ham, eller han mistet meg, da han begynte å farge håret. Da han begynte å pierce og tattovere seg overalt. Da han en stakket stund var gift med Madonna og Carmen Electra. Da han ble stoffmisbruker. Da han viste seg å være så mentalt ustabil at å idolisere ham, å prøve å gjøre som ham, ville ta livet av meg før jeg var tretti.

Jeg farget håret én gang, litt blått på toppen -- men så følte jeg at jeg ikke kunne følge ham mer.