Det beste alternativet

Til høsten spilles Andrew Lloyd Webbers og Tim Rices rocke-musikal «Jesus Christ Superstar» i Oslo, 50 år etter at den første versjonen ble spilt inn. Omtrent på samme tid var det at jeg for alvor lot meg fascinere av Jesus-skikkelsen. Han ble også min superstjerne, men på en annen måte enn i musikalen. De religiøse impulsene jeg hadde fått fra oppvekst og kirkeliv, hadde samlet seg i både en undring og en beundring: Hvem er denne mannen fra Nasaret? Hvorfor blir han så hengivent tilbedt av millioner verden over? Hvordan kunne han bli inspirasjonskilden til så mange godhetshandlinger, og hvordan greide han å sette så dype spor i historien, i kulturen og i lovgivningen?

2000 år med Jesus

Bedehus og frikirkelokaler har gjerne vært beskjedent utsmykket. Med unntak av et navn som var sentralt plassert og synlig for alle: JESUS. Teologien i disse miljøene hadde ett brennpunkt og ett varmefelt: at «navnet Jesus blekner aldri». Jeg husker hvordan jeg lot meg fascinere av det faktum at han – som bare ble kalt for «tømmermannens sønn» eller «ungjenta Marias gutt», og som kom fra en bortgjemt liten landsby et sted i Midtøsten – i virkeligheten kløvde klodens historie i to. En fattig mann som levde anonymt det meste av sitt liv, uten en eneste formell maktposisjon i samfunnet. Likevel fikk han risset navnet sitt inn i vår historie så ettertrykkelig at alle refererer til ham hver gang et brev skal dateres og et dokument skal underskrives.