Den nakne sannhet om Palestina.

Palestina var navnet på et distrikt innerst i Middelhavet som Romerriket erobret i hundreåret før Kristi fødsel. Navnet slo for alvor igjennom etter at romerne hadde knust to jødiske opprør i henholdsvis 70 og 135 e. kr. De fleste overlevende jøder ble drevet i eksil, som i hovedsak varte til slutten av 1800-tallet. Da begynte jødene å strømme tilbake fra hele verden til et nesten folketomt ødeland, som det Ottomanske riket siden erobringen i 1517 hadde latt forfalle, bl.a. på grunn av forverrede klimatiske forhold. Et troverdig vitne om dette forfallet er Mark Twains reiseskildring fra Palestina i 1867: Det virket som om landet ventet på at et folk skulle komme.

Da britene erobret tyrkiske områder i Midtøsten på slutten av 1. verdenskrig, gjenoppkalte de et av områdene for Palestina. I løpet av noen tiår inntok jødene dette «Kanaans land» på nytt, og ga i 1948 en del av det navnet Israel. På kort tid fikk de det til å blomstre, til stor forbitrelse for de arabiske nabofolkene.

Tolvstammeriket Israel i Kanaan med Saul, David og Salomo som konger var større enn dagens Israel, og utgjorde også områder på østsiden av Jordandalen. 3500 års jødisk historie har sin begynnelse her, og Jerusalem er sentrum og kjerneområde i jødenes gjenopprettede nasjonalstat med like rettigheter for alle israelske borgere, enten de er jøder, kristne eller muslimer. Men det er alene jødenes «nasjonalhjem». Alle som bodde i området før opprettelsen av staten i 1948, kalte seg palestinere, også jødene, som i begrenset antall hadde bodd der sammen med arabere siden oldtiden, dessuten sammen med tyrkiske okkupanter siden 1517. De siste ble jaget ut av engelskmennene i 1917. Araberne beholdt betegnelsen palestinere, mens jødene mer naturlig kaller seg israelere.