Den europeiske sivilisasjones historiske grunnlag (del 3)

Protestantismens ide-historiske betydning.

Protestantismen legger grunnlaget for store omkalfatringer i europeisk tenkning. I første rekke fikk individualismen sitt store gjennombrudd, og kan knyttes til tesen om at frelsen var et forhold mellom individet og gud, altså ikke lenger en vektlegging av gjerninger i form av bot for synder, eller kirken og prestenes mellomstilling mellom individet og det guddommelige. Reformasjonen legger også grunnlaget for kapitalismen, som sosiologen Max Weber ganske riktig påpekte, gjennom en puritansk og sparsommelig livsførsel, men i første gjennom pre-destinasjonslæren. Denne gikk ut på at det var forutbestemt hvor vidt den enkelte ble frelst eller ikke, og man kunne spore tegn på mulig frelse gjennom individets suksess i det jordiske liv. Syntesen av denne læren og det puritanske (mye en del av det samme komplekset) ble i følge Weber en høy arbeidsmoral og en sparsommelig livsførsel, en avstandtagen fra luksus der akkumulert kapital heller ble generert i retning av reinvesteringer. Slik sett så bidro religionen til å legge grunnlaget for kapitalismens gjennombrudd, mens katolisismen lenge fortsatte sitt “samliv” med de føydale strukturer, og en rural kultur og økonomi. Reformasjonen banet også veien for et gjennombrudd for naturvitenskapene, ved at man så på naturen og naturens hemmeligheter som et utrykk for guds skaperverk og tilstedeværelse. Rent politiske betydde reformasjonen en sterk sentralisering av den politiske makten siden kongene eller fyrstene som oftest ble kirkenes øverste ledere, og dermed kunne kontrollere både den hellige og den profane sfære, her ligger vel også kimen til “den moderne” og sentraliserte enevoldsstaten, med sitt funksjonelle byråkrati, og sitt styre og forvaltning på bakgrunn av klare lover. Med andre ord et klart skritt i riktig retning. Det kan også legges til at reformasjonen sterkt påvirket tenkere som Hobbes og Locke, om enn i forskjellig grad. For Hobbes ble den negative antropologien fremtredende, det gjeldt å holde individets dyriske drifter i sjakk, en holdning han faktisk hadde til felles med Luther, derav også Hobbes autoritære statsideal som vi finner klarest i “The Leviathan”. Men med reformasjonen blir også enten eller, eller “svart-hvitt tenkningen” fremtredende. Det beste eksempelet er at Luther fjernet skjærsilden, og da hadde døden eller etterlivet kun to utganger, enten himmel eller helvete. På det intellektuelle området, knyttet til humanvitenskapene var nok reformasjonen å anse som et forfall, den katolske kirken hadde utgjort en “kulturell bro” mellom antikken og den “moderne verden”, denne tradisjonen, denne respekten for kulturhistorien hadde reformasjonen liten sans for, og i det protestantiske Nord-Europa forfalt derfor det vi kan kalle “the classical tradition”. Slik sett står reformasjonen ikke i noe forhold til renessansen, men om man er velvillig så kan man kanskje hevde at protestantenes sverming for den ur-kirkelige tradisjon førte til en vektlegging av de tidlige apostler, og språk som gresk og hebraisk, men dette dreide seg kom om nødvendigheten av å underbygge doktrine, den klassiske kulturen både hatet og foraktet de. Slik sett kan man hevde at de representerte de kulturelle forfall, barbariet.

Slik jeg ser det er protestantismens viktigste betydning at den legger grunnlaget for statlig sentralisering og utvikling i retning av politisk modernitet (puritanerne var for eksempel fremtredende under den engelske revolusjonen på sekstenhundretallet). Reformasjonen la også grunnlaget for utviklingen av kapitalismen, med sin produksjonsform, som ble et historisk fremskritt, og som trass alt skapte et friere individ enn hva tilfellet hadde vært under føydalismen. Slik sett så peker disse endringene fremover, mot opplysningstiden og den franske revolusjonen. Som “modernitetens religion” spiller den i stor rolle i grunnleggelsen av de samfunnene “The Pilgrims” og “The Puritans” etablerte i New England, og som skulle danne grunnlaget for det samfunnet som i 1776 skulle fremstå som de Forente Stater ( da så klart med unntak av “Sørstatene” som ble etablert på bakgrunn av en noe annen politisk, religiøs og sosial tradisjon). Men disse puritanske samfunnene var på den annen side alt annet enn demokratiske og tolerante, tvert om de fungerte som teokratiske diktaturer. Dog bidro allikevel deres arbeidsdisiplin og nøysomhey til å danne et ideal for senre, og mindre religiøse generasjoner, som bidro til å etablere økonomisk frengangsrike samfunn i det som senere ble det nord-østlige USA.