Det er ett år siden 160 mennesker fra byen San Pedro Sula i Honduras begynte å vandre bort fra vold og håpløshet og mot USA i den første «karavanen» fra Sentral-Amerika. Da de ankom grensen mellom Guatemala og Mexico, hadde antallet menn, kvinner og barn i følget vokst til 7000.

Nylig fulgte jeg i fotsporene til de som flykter da vi dro i minibuss fra El Salvador til Mexico for å høre migrantenes egne historier. Det jeg lærte i løpet av denne reisen var noe helt annet enn det beslutningstakere i Washington hevder om migrantene.

Det er ikke riktig at familiene fra Honduras, El Salvador og Guatemala flykter nordover fordi de er økonomiske lykkejegere. Menneskene jeg møtte hadde lagt ut på en desperat flukt fordi de fryktet for livet til familiemedlemmer, ikke fordi den «amerikanske drømmen» hadde lokket dem vekk fra hjemmene deres. Ofte har de først forsøkt å flykte internt i landet, men voldstrusler fra væpnede kriminelle grupper hadde forfulgt dem på tvers av landsdeler og grenselinjer. Mødre og fedre jeg snakket med fortalte historier like fryktelige som de jeg har hørt i krigssoner i Midtøsten og Afrika.

Ble utnyttet og mishandlet

I delstaten Chiapas i Mexico møtte jeg en alenemor som hadde flyktet fra Honduras med sitt elleve år gamle barn. Hun la på flukt etter trusler fra en kriminell gjeng som sa de ville ta sønnen hennes dersom hun ikke betalte dem mer enn det lille hun tjente på matbutikken sin. På flukt gjennom Guatemala ble hun utnyttet og mishandlet av menneskesmuglere som hun flyktet fra for andre gang. Da jeg møtte henne i Mexico var hun livredd, vel vitende om at disse gruppene har forgreninger i hele Mellom-Amerika.

Denne kvinnens historie er ikke unik. Voldsstatistikken fra regionen er blant verdens verste. Bare i fjor ble over 10.000 sentralamerikanere drept. Nær 700.000 er internt fordrevet i sine hjemland. I likhet med andre som flykter fra krig har de behov for humanitær assistanse og beskyttelse for å overleve.

Antallet asylsøknader fra de voldsrammede landene i Mellom-Amerika kan derfor sammenliknes med land i krig, ifølge FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR). Sammen med mennesker fra Syria, Venezuela, Sør-Sudan og Afghanistan, var honduranere, guatemalanere, salvadorere og mexicanere blant verdens topp ti nasjonaliteter som søkte asyl i 2018.

LES OGSÅ: Nesten 1 av 5 har flyktet fra Venezuela. Tålegrensa er nådd for naboene

USAs politikk vil øke fortvilelsen

Samtidig som situasjonen bare blir verre for sentralamerikanerne, fortsetter USA sitt angrep mot asylretten. Ved å erklære El Salvador, Guatemala og Honduras trygge «tilholdssteder» håper USA å stoppe adgangen til det amerikanske asylvesenet og gjøre det umulig for fordrevne familier å nå frem til den amerikanske grensen. Dette kommer i tillegg til Trumps bistandskutt til disse landene og bygging av grensegjerder og murer. USAs politikk vil øke fortvilelsen i Sentral-Amerika og forsterke de kreftene som fører til at folk flykter nordover.

Da jeg var i Washington, ble jeg overrasket over amerikanernes politiske apati og motvilje til å involvere seg i krisen i eget nabolag. Politikere, journalister og organisasjoner var mer interessert i å diskutere konflikter på den andre siden av verden – konflikter hvor muligheten til å påvirke også er svakere. Kontakter i Kongressen hadde resignert. De så minimale muligheter til å endre politikken under Trump.

Det er ikke håpløst

Løsningen på krisen i Mellom-Amerika ligger ikke i at mange nok vandrer nordover. Det er de politiske og økonomiske elitene i disse landene som først og fremst må endre sin atferd. I møte med den nyinnsatte visepresidenten i El Salvador, Félix Ulloa, var det betryggende å høre at myndighetene erkjenner sitt ansvar å gjenetablere lov og orden for folk flest og sørge for utdanning og arbeidsmuligheter i områder under kriminelle gjengers kontroll.

I bydelen Apopa i utkanten av San Salvador, har Flyktninghjelpen samarbeidet med det lokale Røde Kors og andre partnere. Lokale krefter har der klart å megle fred mellom de væpnede gjengene, vi har startet skoler og gitt arbeidstrening. Hundrevis av familier som flyktet fra volden har nå flyttet hjem. Det er ikke håpløst. Vi kan gjenskape levedyktige samfunn.

Viktig at Norge øker innsats

Norge har redusert sine bistandsprogrammer til Mellom-Amerika de senere år. Nå er det viktig at vi igjen øker vår innsats i et av verdens verste voldsområder. Ved å investere i utdanning, arbeid og voldsforebygging kan Norge være med på å tilby håp om en bedre framtid hjemme for ungdom som i dag ser intet alternativ til den farlige flukten mot nord.

Jan Egeland

Generalsekretær for Flyktninghjelpen og tidligere visegeneralsekretær i FN

LES OGSÅ: Rekordmange mennesker på flukt

LES OGSÅ: Barn husker på muren mellom Mexico og USA

LES OGSÅ: Trump legger flere hindre for mellomamerikanere