Debatten om friskoler er lite kunnskapsbasert
FRISKOLER: Hovedfunnene i forskningen er at det ikke er noen klare tegn til at friskolene bidrar til segregering etter sosioøkonomiske eller andre kriterier.
Kristne friskoler må stadig kjempe for tilværelsen, fordi den rødgrønne regjeringen kutter tilskuddene til dem. Disse bildene er fra Danielsen ungdomsskole i Bergen. I dette innlegget skriver Civita-rådgiver Mats Kirkebirkeland om hva forskningen sier om friskolene.
Synet på friskoler utgjør et klart skille i norsk politikk. Borgerlige partier ønsker å legge til rette for friskoler som et viktig alternativ eller supplement til den offentlige skolen, mens partiene på venstresiden mener at friskoler svekker den offentlige skolen. I et nylig publisert Civita-notat gjennomgår jeg norsk forskning og statistikk og aktuell internasjonal forskning for å forsøke å svare på flere av påstandene og uenighetene i den politiske debatten om friskolene.
Norske friskoler har en lang tradisjon i det norske utdanningssystemet og bidro blant annet til at Norge lå langt fremme i utviklingen av en skole for alle på 1800-tallet. Men utover på 1900-tallet ble innslaget av friskoler stadig mindre, og det var nærmest ikke-eksisterende mot midten av århundret. Motstand fra sosialistene, likegyldighet fra de borgerlige partiene og ideen om enhetsskolen var sentrale årsaker til utviklingen.
Fra 1960-tallet og frem mot 2000-tallet ble den politiske oppmerksomheten om friskolene større. Friskolesektoren ble etter hvert regulert inn som en del av det offentlige utdanningssystemet. Da Stortinget vedtok friskoleloven av 2003, som åpnet for etablering av friskoler uten et alternativt formål, ble det økt politisk debatt om friskolenes plass i det norske utdanningssystemet.
Bestill abonnement her
KJØP
