De offentlige unnskyldningsritualer
UNNSKYLDNINGER: Hva ligger bak bølgen av institusjonelle bønner om unnskyldninger, både i kirken og kanskje enda mer i det sekulære samfunn?
BEKLAGER: – På vegne av MF vil vi beklage at vi ikke har oppfylt vårt ansvar overfor skeive, sa rektor Haanes på avslutningsseremonien 14.juni i år.
Erlend Berge
«MF vitenskapelige høgskole sier unnskyld til skeive», melder Vårt Land 14. juni. Etter min mening var det på sin plass i dette tilfelle, men det er ikke det jeg vil fokusere på her. Jeg vil se litt bredere, og spør: Hva ligger bak bølgen av institusjonelle bønner om unnskyldninger, både i kirken og kanskje enda mer i det sekulære samfunn? Kan det gå inflasjon i det? Med hvilken troverdighet kan autoritetspersoner i 2024 be om unnskyldning for noe som har skjedd i en fortid som vitterlig ikke kan forandres?
At en enkeltperson som har gjort urett mot en annen person ber den krenkede om unnskyldning, er en god ting (forutsatt at det ikke dreier seg om nevrotiske avsporinger). Tilsvarende kan sies om organisasjoner og stater, selv om det der lett blir mer komplisert, blant annet på grunn av indre uenighet.
Jeg registrerer videre at språket er upresist (også i VL 15. juni). Å unnskylde er det vel den krenkede som gjør. Den som har krenket befinner seg i et etisk underskudd, og ber om unnskyldning. Min norsklærer på gymnaset pleide i slike situasjoner komme med følgende sitat: «Det dunkelt sagda är det dunkelt tänkta»! Det passer her.