De levende og de døde, felles fremtid?

Vi er i begynnelsen av januar og om ikke før, så er det nå på tide å få avtalebøkene for det nye året i orden. Som så mange andre, så fører jeg inn fødselsdager også, så jeg ikke glemmer noen. Til forskjell fra majoriteten i Norge fører jeg også opp dødsdager på tidligere kjære. Misforstå meg ikke: Jeg har selvsagt ingen avtaler med de døde. Slike avtaler ville under alle omstendigheter vært synd. Men hvorfor har jeg så ført dem opp i den ordinære avtaleboken min? Jo, av samme grunn som jeg har ført opp fødselsdager til de levende. Ingen skal bli uteglemt. Jeg liker å be for sjelene deres på dødsdagen deres. Jeg kan nesten kjenne hvordan hårene reiser seg i nakken på mine protestantiske søstre og brødre når de leser ovenstående. Bønn for de døde, det må da være synd? Nei, ikke i følge den katolske kirke!

Katolikker tror at når vi dør så forlater sjelen legemet og drar inn i den himmelske tilstand eller eventuelt inn i en renselses tilstand (purgatorisk tilstand) først. Men dette kan da ikke være bibelsk lære eller hva? Siden ingen urene ånder kan komme inn i himmelen (Åp 21:27), så må de gjennom en prosess hvor de renses først. En hver rest av misunnelse, hevntanker mot andre og annen ond lyst må vaskes bort før man kan komme inn i himmelen i følge katolsk tro. Det handler ikke om at Jesu soningsverk ikke var godt nok, men om at onde tanker og handlinger får konsekvenser. Hvem dør i en tilstand hvor de f.eks har tilgitt absolutt alle? I dødens øyeblikk så ligger man neppe og ønsker hevn over eventuelle gamle fiender. Man har nok med seg selv og sin egen dødsprosess. De gamle onder ligger imidlertid gjemt en eller annen plass i bevisstheten. Hvis man skal slippe inn i himmelen med slike og andre tanker, så vil det neppe bli fred i himmelen. Derfor purgatoriet eller skjærsilden (skjær betyr å rense). Bønn for de dødes sjeler ble gjort av jødene allerede på Makkabeus tid. Jmf. Makkabeerbøkene som var med i GT i landene rundt Middelhavet før jødene laget sin Thora-kanon. I 1Kor 3:10-15, 1Peter 1:6-7 blir vi fortalt at både vi selv og vårt arbeid skal prøves som gjennom ild.

Nok om det. Jeg skriver egentlig for å fortelle hvor tydelig meningen med livet blir, når vi setter navn på døde og levende side om side. Der står de. Noen døde dagen før noen andre i slekten ble født. Andre døde på noens bryllupsdag, mens noen ble født på en annens dødsdag. Liv og død hånd i hånd. «La oss bli i himlen sammen vi som var det her på jord», som det står i salmen. Når jeg ser det hele slik, navn på levende og døde om hverandre, så blir det også så tydelig at «slekt skal følge slekters gang». Mens jeg ennå har slektningetreff med julesang friskt i minne, så minnes jeg også tidligere tider hvor jeg sang de samme sanger med de som nå har beina sine (sjelettet) i jord.