Da vi møtte pave Frans i Santa Maria Maggiore
Jeg sto i nærvær av – faktisk bare noen meter unna – pave Frans. Jeg følte på ærefrykt, som om jeg så på Kristi representant på jorden.
KIRKENS OVERHODE: Han satt i en rullestol, trillet av en prest i svarte klær. Pave Frans. Var dette virkelig? skriver Christer A. Henriksen.
Christer A. Henriksen
Da jeg gikk på ungdomsskolen, studerte vi Paulus’ brev til romerne i et helt semester, før vi skulle levere en skriftlig oppgave om emnet. Vår kristendomslærer, en konservativ liten dame fra Finland, alltid med hodesjal og svart skjørt, lot oss ikke slippe billig i denne perioden. Romerbrevet, sa hun, er et av Paulus’ viktigste skrifter i Det nye testamente, skrevet til de kristne i Roma rundt år 58 e.Kr. Det skisserer kjernepunktene i den kristne troen, blant annet Guds rettferdighet åpenbart i Jesus Kristus og rettferdiggjørelse ved tro som veien til frelse.
Som barn var jeg aldri spesielt interessert i kristendommen, eller religion generelt, selv om jeg har holdt fast ved barndommens tro siden den gang. Siden den gang har mitt forhold til kristendommen stort sett vært begrenset til den årlige julegudstjenesten og Fadervår. Men troen har vært der, et sted, selv om jeg sjelden har anerkjent den i plenum.
Gud og vitenskap
