Da kirketilknytning var relevant
KRF: Først på 1990-tallet kunne KrF med stor rett beskrives som et bredt, økumenisk fellesskap som spente fra Kristen Senter-bevegelsen til katolikker. Slik jeg leser Berit Aalborg, mener hun at den økumeniske bredden ikke er like omfattende lenger. Det tror jeg hun har rett i. Men jeg er usikker på det er her man finner forklaringen på partiets synkende oppslutning.
– KrFs store utfordring er derfor ikke å skulle hente inn flere velgere og medlemmer fra de folkekirkelige miljøene, men rett å slett å utmeisle en politikk som oppleves relevant for mer enn de tre-fire prosentene som sier de vil stemme på partiet i dag, skriver innsenderen. På bildet: Nestleder i KrF, Ida Lindtveit Røse og partileder Dag-Inge Ulstein.
Erlend Berge
Vårt Land har analysert hva slags kirketilknytning de mest sentrale tillitsvalgte i Kristelig Folkeparti har. Her er det mye frikirkelighet, med tilknytning til pinsebevegelsen som den mest tydelige faktor.
Politisk redaktør Berit Aalborg skriver i en kommentar at dette historisk sett er en forholdvis ny situasjon, og at det kan være noe av forklaringen på partiets svake oppslutning, både ved valg og meningsmålinger (Vårt Land 20. februar).
Det er ingen tvil om at historisk sett har tyngdepunktet i KrFs velger- og medlemsmasse tradisjonelt har ligget i luthersk lavkirkelighet, mer enn i det vi i dag oppfatter som folkekirkevirkelighet. Det er også et historisk faktum at det var på et forholdsvis sent tidspunkt at frikirkeligheten ble en del av KrFs DNA.
