Bør surrogati legaliseres?

Venstres programkomite har nylig foreslått å tillate såkalt altruistisk surrogati. I samme forslag står det at man skal arbeide for et internasjonalt forbud mot kommersiell surrogati. Det første kan innføres ved et stortingsvedtak, det siste vil kreve en internasjonal konvensjon som samtlige land slutter seg til og følger i praksis. Det tar i beste fall mange år og vil mest sannsynlig aldri komme i stand. Forslaget vil derfor i realiteten bety - om Stortinget skulle komme til å vedta det - at surrogati blir legalisert i Norge, med den følge at det åpnes et marked for norske borgeres bruk av surrogati­tjenester i utlandet. I øyeblikket er slike tjenester tilgjengelige blant annet i USA og India. Et hundre­talls nordmenn skal har allerede ha benyttet denne adgangen, uten å ha den norske rettstaten i ryggen. Spørsmålet er nå om de skal få det.

Det mener jeg vil være svært uheldig. Det vil flytte grensene for uoverskuelig fremtid for hva det vil si å få barn. Det er slik sett et dypt moralsk, eksistensielt spørsmål som griper inn og endrer vår forståelse av oss selv som mennesker, hva det vil si å være far eller mor og hva det vil si å ha en. Jeg mener selvsagt ikke at farskap og morskap er noe entydig og fastlåst i dag, noe som med et politisk vedtak plutselig endres. Tvert i mot. Mors- og farsrollen er som kjent kulturelt betinget og i stadig endring. Biologisk farskap har man aldri kunnet ta for gitt. Sæddonasjon har eksistert lenge, og eggdonasjon og kunstig befruktning utenom livmoren har nå blitt en mulighet takket være moderne legevitenskap. Bioteknologien har slik sett flyttet grenser og nå altså gjort det mulig for befruktede egg å bli boret fram i et svangerskap i en annens livmor. Alt dette er mulig og skjer i dag. Alt dette bidrar til å endre vår forestillinger om foreldreskap.

Det store spørsmålet er likevel om det skal legaliseres og hva det innebærer. Min påstand er at konsekvensene kan bli langt mer omfattende enn debatten i dag gir inntrykk av. Tar man sæd og egg og betrakter dem som produkter (eller innsatsvarer !) i kombinasjon med et svangerskap i en leid eller lånt livmor (her en tjeneste, betalt eller ubetalt) får man i realiteten en serie nye handlings-alternativer som samtlige (også heterofile fruktbare par) stilles overfor. Skal jeg velge å få et barn med mine (mer eller mindre gode) gener, eller skal jeg heller velge fra øverste hylle? Vil jeg ha et barn med partnerens egenskaper og genetiske sykdomsrisiko eller vil jeg heller ha en fra en bedre stamtavle? Og vil jeg virkelig gå igjennom et svangerskap? Ærlig talt, det passer ikke særlig bra nå og bekymringene, ja smertene, nei de vil jeg helst slippe. Det er ingen grunn til å tro at om man åpner for at enkelte grupper, basert på medisinske kriterier eller seksuelle preferanser, skulle få adgang til et slikt marked, at det vil være begrenset til dem. Med den kraft som kravet om likebehandling har i det norske samfunnet i dag til en forskjellsbehandling neppe holde. Selv ikke forskjellen som skapes gjennom lommeboka. Hvis Hollywood-stjerner velger å la andre føde deres barn (det skjer visstnok allerede) er veien kort til at dette blir folkekrav. Regningen havner hos NAV.