Bisperekruttering i Den norske kirke
NY BISKOP: Spørsmålet om «nepotisme» er kanskje ikke det mest fruktbare utgangspunktet. Men det finnes en annen tilnærming. Hva med å se på utviklingen i Den norske kirke i et sosio-kulturelt klasseperspektiv?
BISPEKANDIDAT: «Om man vil forstå og vurdere denne prosessen, er kanskje ikke spørsmålet om 'nepotisme' det mest fruktbare utgangspunkt», skriver Bernt Oftestad. På bildet: Georg Hille, Sturla Stålsett og Halvor Nordhaug, som alle er sønner av biskoper.
Erlend Berge / Marit Neset
Valg av ny Oslo-biskop i Den norske kirke har utløst en debatt om kirkelig «nepotisme». Den skal jeg ikke blande meg inn i. Men som gammel kirkehistoriker «trigges» jeg faglig av de problemstillinger som her berøres.
I 1961 publiserte professor Kristen Valkner ved Teologisk fakultet artikkelen: «Bisperekrutteringen i Norge siden 1900» (Norsk Teologiske Tidsskrift 62(2,)1961). En av hans observasjoner var: Om en prest er sønn av en biskop, ville han sannsynligvis selv bli biskop. Kroneksempelet var Georg Hille (1923–2023). Selv prest med tjeneste i ulike sammenhenger og menigheter ble han biskop i Hamar i 1974 og gikk av 1993.
Nedadstigende far-sønn-rekke
