Gjennom Gullaug Pless’ bok og i artikler i Vårt Land har Frelsesarméen fått kritikk for sin personalpolitikk. Særlig har offisersbarns påkjenninger vært belyst. Men det har også kommet fram at offisersbarn kan være takknemlige for sin oppvekst i armémiljøet – på tross av oppbrudd, flytting og tap av kamerater og venninner. Jeg er én av dem. Da jeg etter å ha vært soldat og musikant gikk ut av Arméen allerede som ungdom, hadde det helt andre grunner.
En viktig side ved Frelsesarméen er at den er den samme overalt. Den representerer en egenartet subkultur. Så når vi flyttet, kom vi i mange henseender fram til det samme. Langt fra alt var fremmed. Og overalt var det soldater og tilhørige som ville oss vel, og som også kunne hjelpe til med ting vi trengte. Selv midt i sin karriere levde mine foreldre på mindre enn én hjelpepleiers lønn.
Gjennom min oppvekst i Arméen har jeg fått med meg verdier og ferdigheter som har kommet meg til gode på helt sentrale livsområder, ikke minst i mitt yrke. Jeg ble kjent med hele landet, dets geografi og varierende folkelynne. Mitt fagfelt har vært eldreomsorg, og med meg i bagasjen hadde jeg slik sett en kompetanse som mange kolleger bare kunne drømme om. Hvordan forstå eldreomsorgen på Giske, i Lyngen, i Sandnes eller Oslo?
Bestill abonnement her
KJØP
