Bare en lidende Gud kan hjelpe lidende mennesker
TI ÅR SIDEN 22. JULI: Som prest har jeg vært inderlig glad for at den kristne tro aldri har vært noen lykkereligion med løfte om fravær av lidelse og sorger, skriver Per Arne Dahl i denne teksten om terrorangrepet og den vonde tiden etterpå.
SAMMEN I SORG: Blomsterhavet utenfor Oslo Domkirke vokste og vokste etter 22. juli. Blant alle blomstene var en bukett med markblomster og et hvitt kubbelys med en fyrstikkeske tapet til lyset. På kortet sto det: «Hvis dette lyset slukner, vær snill å tenne det igjen!»
NTB
Ti år siden den lange fredagen i Oslo og på Utøya. Domkirkeuret fikk også merke sprengkraften i den voldsomme bomben som gikk av i Oslo fredag 22. juli kl. 15:26. Klokken stanset, slik det meste stanset i Norge den dagen og den helgen.
Det ble aldeles for mye av det vonde for altfor mange. Og vi merket det i gatene rundt Regjeringskvartalet og i hele Oslo sentrum. Om ikke alt stanset, så gikk menneskene saktere, snakket lavere sammen, og viste en vennlighet mot hverandre som var merkbar.
Og svært mange hadde retning mot Stortorget og Oslo Domkirke. Å kjøre inn til Domkirken lørdag morgen fra Vikersund gjennom Ringerike, forbi Utøya, var også ufattelig og ubegripelig trist.
