Balanse, nyansering, og pluralisme er positivt i KRLE-faget

Det ser ut til at Alf Kjetil Walgermo trekker en kobling mellom det å være en engasjert religionslærer og det å selv være troende. Det ser også ut til at han trekker en kobling mellom det å ha engasjerende timer i religionsfaget og deltagelse i religiøs aktivitet. Som religionslærer selv så har jeg problemer med å se at disse koblingene stemmer. Allikevel er det verdt å merke seg at det er vår jobb som religionslærere å balansere stoffet, og presentere det på riktig måte. Dette måtte den Europeiske Menneskerettighetsdomstolen fortelle oss, og etter dommen i 2007 kom punktet om at undervisningen måtte være objektiv, kritisk og pluralistisk inn i Opplæringsloven. Dette er ikke i seg selv en hemsko, men er en faglig utfordring på lik linje med kravet om tilpasset opplæring.

Det stemmer derimot at faget ofte har blitt en salderingspost, uten nevneverdig status og hvor man ikke trengte kompetanse for å ha faget – alle kunne jo undervise kristendom var (og er) ofte omkvedet. Stikkordet her er kristendom, for dette er ikke noe som begynte med innføringen av verken KRL, RLE, eller KRLE – dette er noe som er med over fra den gang det het Kristendomskunnskap. Problemet er med andre ord at lærerne som underviser faget som regel ikke har utdannelse i dette, eventuelt veldig lite utdannelse i dette. Da blir det vanskelig å skape kunnskapsbasert, god, og engasjerende undervisning – særlig om temaer som ikke ble nevneverdig prioritert når man selv gikk på skolen.

Det er ikke noe negativt å ta elevene med i kirke, moske, tempel, og synagoge for å ha en omvisning og samtale med representant for trossamfunn der. Det er heller ingenting i veien for å gjennomføre dette med forskjellige oppgaver som vekker engasjement. Det som derimot er problematisk er der hvor det forutsettes og/eller legges opp til deltagelse i religiøs aktivitet som en del av skolehverdagen eller religionstimene i skolen. Nettopp derfor er det forbudt å ha skolegudstjenestene som en del av religionsfaget i skolen, noe Walgermo burde vite før han trekker opp det såkalte sjøslaget vi ser hver vinter og tidvis før påske og pinse. Hvis vi ser bort i fra det faktum at skolegudstjenestene ikke hører med i faget, ikke endrer seg over de ti årene hvor de besøkes, og det faktum at man ikke deltar på seremonier andre steder så sitter vi igjen med en ting – at når skoler velger å benytte seg av muligheter til å besøke tros- og livssynssamfunn som en del av undervisningen så er det som regel til Den norske kirke man går da også. Selv på steder hvor det finnes både flere kristne trosretninger og hvor man har andre trossamfunn representert. Den norske kirke er nesten enerådende i den norske skolen.