Arbeiderpartiet, 1940 - statsministerens sammenbrudd og fortsatt evakuering (7)

Johan Nygaardsvold insisterte på å gå av med sin regjering. Han var selv svært nedbrutt og gråt flere ganger i møte med Hambro etter den første evakueringen til Hamar. Men Hambro, som også hadde en passiar med kong Haakon i sakens anledning, mente bestemt at regjeringens avgang på dette tidspunktet bare ville skape mer kaos og styrke de tyske okkupantene. Et resonnement kongen snart sluttet seg til. Den samme kongen sa klart "Nei!" da en tysk utsending fra Oslo senere dukket opp på Elverum i den hensikt å få landets ledelse med på kapitulering. Hambro fikk ordnet og formulert en meget viktig viktig dokument, Elverumspakten, som var uhyre viktig for å sikre regjeringen utvidede fullmakter i forhold til stortinget som snart skulle bli oppløst på grunn av krigen. Hadde ikke Hambro fått dette på plass, ville okkupasjonsmakten ha en viktig kort på hånden, da man ville peke på at regjeringens ledelse og beslutninger ikke var legitime, konstitusjonelt. Derfor var Elverumspakten så viktig, i kombinasjon med kong Haakons rungende «Nei!» til kapitulering. Oppe i alt kaoset hadde Norge faktisk vunnet en seier, knyttet til sin egen integritet denne kvelden på Elverum, 9. april 1940.

En Høyre-mann reddet Arbeiderpartiet

Paradoksalt nok var det altså en profilert høyremann som reddet hele Arbeiderparti-regjeringen, i sin konsekvens også Arbeiderpartiets fortsatte hegemoni, da nasjonens ryggrad virkelig ble satt på prøve i 1940. Hadde Hambro, som den mest drevne, skikkede og oppegående politiske lederen, tatt på seg ansvaret for å få en ny regjering på bena10. april dette året, ville nok også etterkrigshistorien sett helt annerledes ut. Etter de til dels knusende politiske erfaringene fra 1940 ville en samlingsregjering under Hambro etter krigen neppe utgjort en katapult for Arbeiderpartiet, som gjennom mye ukritisk historieskriving og ren politisk propaganda har fått mye av æren for gjenoppbyggingen. Satt på spissen: Hvilken som helst regjeringskonstellasjon der de toneangivende partiene var representerte, kunne fått landet på bena etter krigen. Arbeiderpartiet høstet æren fordi de satt med bukta og begge endene, praktisk talt alene, etter at landet lå nede. Et land som lå spesielt mye nede fordi det samme Arbeiderpartiet hadde sviktet så fatalt når det gjaldt selv grunnleggende forsvarsberedskap og sivil beredskap i årene før krigen brøt ut.