Åpen folkekirke - felles interesse eller gruppeinteresse?

En organisasjon som har tatt navnet ”Åpen folkekirke” ble stiftet 11. juni 2014. Det er foreløpig uklart om organisasjonen har tenkt å utvikle seg til et kirkepolitisk parti, eller om den er en ad hoc-organisasjon med tanke på kirkevalget 2015. Jeg har ikke noe imot kirkepolitisk organisering. Jeg har i arbeid med utforming av kirkelige valgordninger søkt å bidra til at det skal være mulig å fremme kandidater på ulike grunnlag ved kirkelige valg. Men jeg har problemer med navnet organisasjonen har valgt for seg selv.

Ved å kalle seg ”åpen folkekirke” framstår organisasjonen som et forsøk på å overta et prosjekt som er og bør være hele kirkens, på tvers av kirkepolitiske skillelinjer. Jeg kjenner ingen som er for en lukket kirke uten folk. Jeg kjenner ikke til at noen i Kirkemøtet har stemt mot formuleringen om at Den norske kirke skal være ”åpen folkekirke”, når man vedtok formuleringen ”En bekjennende, misjonerende, tjenende og åpen folkekirke”.

Det vil være ulike oppfatninger om alle tre ledd: åpen, folke- og -kirke. Hva mener en med ”folk” og hva ligger i begrepet ”kirke”? Og vanskeligst av alt: ordet ”åpen”. ”Åpen” for hva og for hvem? Hvordan? Når man tar betegnelsen i bruk for ett kirkepolitisk program av flere, risikerer man å tilsløre at det vil være ulike oppfatninger både om hva en åpen folkekirke er og hvordan en best arbeider for å realisere den åpne folkekirken. Dermed kan man gjøre urett mot andre som også mener at de ønsker en åpen folkekirke, men som ikke vil dele ”Åpen folkekirkes” konkrete kirkepolitiske program når det kommer for en dag.