Antisionismen er in?
Begrepet sionisme brukes av noen som et skjellsord, av andre om en tidløs politisk ideologi, som inntil nylig utløste begeistring og interesse hos de mest trofaste norske kirkegjengere.
Det var denne ideologiens politiske ledere som stod bak Israels nasjonale gjenopprettelse i 1948. Det er et tankekors at gjenopprettelsen overalt stort sett kom som en overraskelse på det teologiske lederskap. Vel kjent er professor dr. teol Ole Hallesbys uttalelse i 1930-årene om tanken på opprettelse av en jødisk stat i Palestina: «Den tid er for alltid forbi». I 1948 var det likevel få teologer som åpent erklærte seg som antisionister, heller ikke Hallesby. Kristne antisionister dukket opp senere.
Antisionisme er å være imot jødenes rett til egen stat i deres historiske hjemland, slik Nasjonenes Forbund, ga dem rett til etter første verdenskrig. Vedtaket på San Remo-konferansen i 1922 ble adoptert av FN i 1945 og har blitt internasjonal rett, selv om vedtaket stadig blir forsøkt ignorert i internasjonale fora.
Vedtaket er like gyldig som Italias Risorgimento, gjenopprettelse, i 1870, og Bismarchs samling av Tyskland med «jern og blod» i 1871. Rett til selvbestemmelse for disse to folk på deres respektive historiske landomåder var utslag av nasjonalismen på 1800-tallet. Historiebøkene i norsk skole har i alle år fremstilt samlingen av disse to statene som gjennomføring av et rettferdig prinsipp. Men det protesteres når jødene i dag på folkerettens grunn har opprettet sin nasjonalstat. Det betegnes som ulovlig okkupasjon av palestinsk land. Noen arabiske stater benekter endog Israels rett til å eksistere, trolig også et stort muslimsk mindretall i FN.
