Å leve langsomheten i helsefabrikken
HELSEVESENET: Det vi hører når vi lytter til de ansatte på sykehusene, tyder på at helsevesenet vårt bærer tegn på sykdom. Alvorlig sykdom.
ET JAG: «Hvis unge, friske mennesker ikke kan jobbe fullt, er ikke problemet helsa eller holdningene deres, men helsa til virksomhetene de jobber i», skriver sykehusprest Aud Irene Svartvasmo.
Heiko Junge
Nylig skrev Åste Dokka en tekst som fikk mye oppmerksomhet: «Stopp alle klokkene» – en kommentar til saken om et begravelsesbyrå som vil tilby gravferdsseremonier på tider som passer det travle mennesket: på kvelder og i helger (VL 25.05). Det er tankevekkende dersom vi er kommet dit at heller ikke døden får oss til å stoppe opp, rydde travelhet og plikter av veien og gi tid for noe av det mest eksistensielle vi kan erfare. Teksten fikk meg til å tenke på hvordan dette ser ut på mitt sted – sykehuset.
Vår protest mot døden
Det er skrevet mange bøker om å leve – og omfavne langsomheten. Noen springer ut av religiøst og filosofisk tankegods, andre plasserer seg mer i selvhjelps-sjangeren. Felles for litteraturen er at den selger. Antagelig fordi mange av oss bevisst eller mer ubevisst higer etter anledninger til å tenke tanker ut, koble seg til noe som er bestandig, eller rett og slett hvile: «Av og til må noe vare lenge», skriver Rolf Jacobsen i diktet Mere fjell, «ellers mister vi vel vettet snart […]».
