Å JOBBE MED DET MENINGSLØSE Eller tilværelsens uutholdelige gåter

Det var en mann som var svært rik. Han hadde alt det han trengte og vel så det. Men plutselig ble alt snudd på hodet. Hans rikdom forsvant, hans barn døde, og selv ble han rammet av sykdom og pest. Han var så langt nede som en kan komme.

Da kom noen venner på besøk. De satt lenge sammen med ham i taus sorg. Å sørge sammen i taushet kan være en sterk og styrkende opplevelse. Det har jeg selv erfart.

Men så begynte de å prate. Det er ofte ikke de lureste man kan gjøre i møte med meningsløs sorg. Men de ville så gjerne hjelpe ham med å forstå det som hadde hendt. "Tenk etter," sa én: "Det må da være noe du har gjort? For Gud straffer ikke en skyldfri, han ødelegger ikke den rettskafne. Det er rett og slett ikke slik det fungerer!" "Så vis meg da hvor jeg har feilet!" svarte mannen. Men de andre fulgte opp på samme måte, og samtalen ble etter hvert amper: "Tror du at Gud forvrenger retten og fordreier rettferdigheten?" sa den ene. "Tror du at det bare er du som har rett?" sa den andre. "Dere snakker som folk flest," sa mannen: "For dere mener jo at ulykken bare rammer den som feiler, ikke sant? Men hvorfor får da brottsmannen ha sine hus i fred? Kjenner de seg ikke trygge, de som tror de har Gud i sin hule hånd?" Men Gud handler suverent over alt vi kan utpønske, mente han: "Han gjør dommere til dårer, tar vettet fra lederne som fører folket vill i veiløst øde så de famler i mørke uten lys, og går seg bort som drukne menn. Dere er kvakksalvere, alle sammen. Om dere bare ville tie stille! Da kunne dere regnes for vise!"