Prestestrid endte i retten

– Vi var anklaget av en prest fordi vi valgte å sette foten ned, og bruke styringsretten til å frata vedkommende lederoppgaver overfor medarbeidere. Vi ble frikjent på alle punkter. Dommen slår fast at biskopen ikke bare har rett til, men også en plikt til å gripe inn for å forhindre slik avvikende adferd, påpeker David Gjerp, domprost i Tønsberg.

LES OGSÅ: Innrømmer for dårlig ledelse

Upassende oppførsel

De siste to dagene har Vårt Land skrevet om prost og Olavstipendiat Olav Rune Ertzeids undersøkelse om kirkelig lederskaps håndtering av prester som skal ha begått overtramp og utvist upassende oppførsel.

– Gjenkjenner du Ertzeids funn?

– Jeg kjenner igjen mye av det han har kommet fram til i sin undersøkelse, blant annet forsiktighet og tilbakeholdenhet for arbeidsgivers styringsrett, og tidvis naiv tro på at «vanskelige ting går over av seg selv». Samtidig er bildet mer nyansert, svarer David Gjerp.

Han har vært domprost i Tønsberg siden år 2000. I 13 år før det var han personalrådgiver og stiftskapellan ved Tunsberg bispedømmekontor. Gjerps erfaring og brede kompetanse på kirkelig lederskap og konflikthåndtering har gjort ham til en av Den norske kirkes fremste ressurspersoner på området.

Splittelse

I 1997 måtte han møte i retten sammen med daværende biskop Sigurd Osberg – fordi en prest hadde stevnet dem for retten. Oslo byrett mente imidlertid at den aktuelle kapellanens manglende samarbeidsevner ble dokumentert gjennom bevisførselen i den nesten to uker lange rettssaken:

«Biskopen har kunnet konstatere at presten hele tiden har vært den ene part i konfliktene, og at klagene mot ham hele tiden gjelder det samme: Han er særdeles detaljkontrollerende og skaper konflikter av bagateller.
 Han aksepterer ikke beslutninger som går ham imot, og han skaffer seg allierte for å nå sine mål, hvilket medfører splittelse i menigheten. Han oppfatter ikke at hans adferd skaper utrygghet hos hans medarbeidere, blant annet ved bruk av insinuasjoner og sidebemerkninger», het det blant annet i dommen, som også Rune Olav Ertzeid refererer til i sin forskning.

LES OGSÅ: Én av ti prester har oppført seg upassende

Rett og plikt

Og videre fastslo dommen: «Angjeldende retningslinjer fremtrer klart som instrukser gitt til underordnede prester i Strømsø prestegjeld, og i særdeleshet til residerende kapellan... I egenskap av leder har biskopen – som enhver annen leder – en alminnelig ulovfestet rett til å organisere og instruere sine underordnede. En biskop har ikke bare en rett til å instruere sine underordnede. Han har også i visse henseender en lovfestet plikt til dette.»

– Med andre ord er det en plikt for den som ivaretar ledelse og styringsrett i kirken å gripe inn når det psykososiale arbeidsmiljøet lider. Siden avvik i atferd og kvalitet har konsekvenser for arbeidsmiljø, arbeidskolleger, kirkens «brukere» og for kirkens omdømme må denne plikten også gjelde når arbeidstakere utviser avvik, mener Olav Rune Erzeid.

David Gjerp sier at det viktigste for medarbeiderne i konfliktsituasjonen i Drammensmenigheten på 1990-tallet var «å vite at vi som ledere hele tiden gjorde alt vi kunne for å finne løsninger».

– Det er derfor nødvendig at lederen tar tak i avvikende adferd, og at klager tas direkte opp med den det gjelder i forsøk på å endre situasjonen. Tidvis er det et problem at den som klager forlanger å være anonym. Det kan sette prosten ut av stand til å håndtere situasjonen, kommenterer Gjerp nå.

Hans erfaring er at prosten som leder også opplever menighetsprester som i det ene øyeblikk roper på ledelse, og som i neste ikke ønsker innblanding i de daglige oppgaver.

– Hos enkelte kan motstanden mot ledelse være stor. Det kan skyldes den frihet som har preget prestehverdagen til alle tider og oppfatningen av at presten alltid har mer enn nok å gjøre. Dette kan påvirke prostens tilbakeholdenhet mot detaljstyring og kontroll, sier Gjerp.

– Prosten kan da velge å gi romslig frihet under ansvar, og vise i praksis at de stoler på sine medarbeidere. Dette kan i neste omgang slå tilbake som manglende ledelse. Det er heller ikke alltid kirkelig ansatte vet nok om hvilke krav arbeidsgiver faktisk har rett til å stille, sier domprosten.

Han mener generasjonsmotsetningene i arbeidslivet er en av de store ledelsesutfordringene – også i kirken.

– De unge prestene forventer en helt annen og tettere oppfølging enn 60-åringene. Prosten må forholde seg både til prester på vei mot pensjonsalder, som kanskje alltid har arbeidet selvstendig med stor frihet, og til 30-åringer med helt andre forventninger til sin leder om å bli sett, fulgt opp og ledet.

LES OGSÅ: Tar ikke tak i 'vanskelige' prester

Situasjonsbestemt

Gjerp peker på at dagens kirkelige ledere stort sett «selv befinner seg i øvre halvdel av aldersspennet og naturlig er preget av sin egen generasjons tenkemåte».

– Dette stiller store krav til situasjonsbestemt og individuell ledelse. Her er det mye ugjort som må gjøres i ledelsesopp­læring for dagens proster og biskoper, understreker han.