Kritiserer Ulf Ekmans stille utmarsj

Ulf Ekman, trosbevegelsens gallionsfigur nummer én, har blitt katolikk. «Ulf hvem?» spør kanskje den gjengse statskirkegjenger, og blar forbi nyheten med et likegyldig sukk. Men for meg og alle andre med karismatisk blod i årene, er dette en like stor nyhet som at Carl I. Hagen skulle meldt seg inn i SV samtidig som han pensjonerte seg.

Ekman var en ruvende skikkelse i det karismatiske landskapet gjennom 80- og 90- tallet. Ingen over, kanskje Åge Åleskjær ved siden. At reaksjonene er mange, men de sterke reaksjonene så få, tyder på at det er lenge siden katolikkene har vært bedre ansett blant protestantene enn nå. Veien mellom karismatikk og katolikk er betydelig kortere nå enn da jeg var tenåringspinsevenn. Da kunne man kjøpe VHS-kassetter i menighetsbutikken, der det ble spekulert i om Paven var Antikrist (skjønt fremdeles er det vel noen som prediker om Skjøgekirken i Rom).

Jeg har også reagert på konverteringen, men av en annen grunn enn de reaksjonene jeg hittil har fått med meg: Hvor er selvkritikken, oppgjøret med det han tidligere har stått for? Går du fra Frp til SV, har du endret syn på temmelig mye. Så også med et sprang som går fra den ene til den andre enden av konfesjonsaksen.

Jeg tror Ekman forsøker å gå stille ut døra av samme grunn som han konverterer. Han viser til Jesu bønn for Kirken om at de må være ett. Ekmans drøm er at pendelbevegelsen mot stadig nye kirkesplittelser skal snu. En kritikk av bevegelsen han nå forlater, vil kunne virke motsatt. Dessverre.

For Ekmans stille utmarsj er på ingen måte til hjelp for alle de som enten falt av eller ble påkjørt av racerkarismatikk-toget som fôr rundt i pinselandskapet i flere tiår. Det er så mange som ligger igjen langs skinnegangen. Ja, det er mange som har hatt lassevis av flotte erfaringer fra Livets ord og omegn også, kanskje er de til og med i flertall.

Det er ikke de jeg er bekymret for. Det er de syke som trenger lege. Nå mener jeg ikke at Ekman nødvendigvis har et personlig ansvar for alt mulig rart som skjedde i og rundt bevegelsen. Min erfaring var at det var «disiplene» hans som gikk lengst. Noen av disse henviste oftere til Ekman enn til Bibelen når det ble diskutert, og enkelte norske predikanter gikk gradvis over til «svorsk light» når det skulle trøkkes til fra talerstolen.

Der de moderate i menigheten mente det var på høy tid å brenne de av rockeplatene mine som ikke var kristne, hørte jeg fra Livets Ord-fansen at all rock var synd, uansett hvor mye Jesus det ble sunget om. Det var i møte med trosdisiplene at jeg følte meg som en dårlig kristen, at jeg ikke ba nok, at jeg ikke erfarte Guds kraft nok, at jeg måtte jage videre etter nye nådegaver, og at jeg hadde altfor mange «sekulære» interesser. Fokuset fra racerkarismatikerne var hele tiden på det åndelige. Virkeligheten var det vi ikke kunne se, og vår menneskelighet ble en obstruksjon. Plyndre Helvete og befolke Himmelen.

Hva gjør Ekman-fansen nå? Blir de med ham ut av Ulfs siste indre, eller havner de på skinka og treffer tribunen, der så mange andre som ikke fikset den åndelige farten nå befinner seg? Fordi Ekman har vært så sentral og er så respektert i trosbevegelsen, ville det vært av stor betydning om det var nettopp han som stakk fingeren i jorda og tok et oppgjør med de sidene av bevegelsen som har gitt mennesker sår på sjela, behov for utallige sjelesorgsamtaler, en tapt tro på menighetsfellesskapet og Gud.

For ingen er bedre skikket enn Ekman selv til å kaste ut badevannet og la babyen stå ren tilbake. Mye er endret i trosbevegelsen siden jeg ble utsatt for den. Problemet er at når endringsprosessene tas innad, får ikke tribunesliterne det med seg, at det som en gang ødela troen deres, nå kanskje er en sagablott.

Hadde det kommet en beklagelse for detaljbudene og fjernkontrollen, for suggesjonen fra plattformen, for dualismen som ga så mange dårlig samvittighet for å tenke for verdslig og for lite på Gud, kunne det ha bidratt til en oppreisning for alle mislykkede disipler som i dag skåler for Jesus men hater kirka.