Ble sint og såret

Audun Myhre husker den store fotballdebuten. Året er 1977. Førstedivisjonslaget Start spiller mot Viking på bortebane i sesongens første kamp. Stillingen er 2-2. Myhre blir satt inn tre minutter før kampslutt. Etter 25 sekunder får han fot på ballen og setter inn seiersmålet. Han blir en helt, tiljublet.

– Å være midtpunkt var en merkelig opplevelse. Ja.

Slik snakker Audun Myhre. Med et lite ord etter setningene, for å understreke det han sier.

Han avgjør også neste kamp, og Sørlandet tror at de har fått en ny storscorer. Det har de ikke viser det seg, men Myhre blir kjent som en hardtspillende kar. Han får få gule kort.

Ingen røde.

Før nå.

LES OGSÅ: Måtte gå i Sjømannskirken – blir sjef for fredsbygging i hjembyen

Utvisning 

I vår ba styret i Sjømannskirken sin egen generalsekretær om å gå. Han var uønsket til å lede organisasjonen som møter mennesker med vaffelhjertevarme. «Bakgrunnen for dette er ulike syn på hvordan Sjømannskirken skal ledes og utvikles fremover.» Slik lyder pressemeldingen som ble sendt ut 25. mars.

Audun Myhre husker godt hva som skjer fem dager tidligere. På Sjømannskirkens hovedkontor i Bergen blir han kalt inn til samtale med tre fra styret og en konsulent. Der får han høre at han er en dårlig leder. Han skjønner hvor det bærer.

Alt blir kaos.

Organisasjonen er i krise under hans ledelse, og ber ham gå på dagen. Slik forstår Myhre det. Han er overrumplet og forvirret. Han ser ingen krise. Utfordringene som finnes mener han er håndterbare. Han og hovedstyret har ulik virkelighetsforståelse. Ikke bare litt, men totalt ulik. Og er det nødvendig at generalsekretæren skal fratre umiddelbart? spør han seg selv.

LES OGSÅ: Nå starter Sjømannskirkens jakt på ny generalsekretær

Komplisert 

Rapporten som hovedstyret skal ha bestilt fra et konsultentbyrå kritiserte Myhres ledelse og avdekket at han ikke hadde full tillit blant alle i ledergruppen.

– Du ville endre Sjømannskirken – hva var galt med laget der?

– Det var nødvendig å gjøre endringer og utvikle organisasjonen. I en mangfoldig organisasjon med 200 ansatte, vil det alltid være ledelsesutfordringer. Vårt Land har tidligere beskrevet ganske presist det jeg har vært opptatt av og har jobbet med. Ja. Om det var det som gjorde at jeg måtte gå… bildet er litt sammensatt og komplisert.

Audun Myhre sier han ikke har fått svar på alle spørsmålene rundt hvorfor han fikk sparken. Svarene ligger «i et rom som er både lite og lukket», sier han og ønsker ikke å gå nærmere inn på det.

LES OGSÅ: Audun Myhre fornøyd med kritikk mot dem som sparket ham

I Guds lys 

I sluttavtalen skrev han under på at grunnene til hans avgang ikke skulle offentliggjøres. Senere har han sagt at «det ville vært fornuftig å si noe mer».

– Men å bryte den avtalen ensidig ville ført til en offentlig skittentøyvask som ingen ville vært tjent med.

– Jesus sier at vi skal leve i lyset. Hva tenker du om det når grunnene til at du går av blir holdt hemmelig?

– Det perspektivet er selvfølgelig krevende i alle relasjoner vi lever i som kristne. At vi skal leve i lyset betyr ikke nødvendigvis at alt vi gjør skal være offentlig. Men det er viktig at vi lever i Guds lys med livene våre, at det er en gjennomsiktighet der. Også i en slik prosess – at man prøver å opptre ryddig, blant annet ved ikke å bryte en avtale.

– Hva har avskjeden fått å si for troen din?

– Dette har ikke rokket ved min gudstro. Avskjeden har bare vært en bekreftelse på vi trenger syndsbekjennelsen som vi sier hver søndag i kirken. Vi er ikke fullkomne. Konflikter som den jeg opplevde i Sjømannskirken, er ikke enklere å løse i kirkelige sammenhenger enn i andre.

LES OGSÅ: Slik fikk Myhre styret i Sjømannskirken mot seg

Arkivet 

I løpet av året er 3.500 elever innom Arkivet. De får blant annet høre at nordmenn var de verste torturistene her under krigen.

Åremålet for Myhres nye stilling er på seks år. Mens han tidligere pendlet til Bergen, kan han nå sykle til kontoret. Han håper det kan utligne klimaregnskapet hans etter å ha fløyet mye de siste årene.

– Hvordan har du opplevd Guds kall gjennom livet?

Han smiler.

– Jeg har aldri sett skriften på veggen. Da jeg begynte å studere teologi, var det mer at jeg ønsket å bli prest enn å bli teolog. Ja. Den kristne troen var så viktig for meg at jeg hadde lyst til å bruke livet til å formidle den.

– Var det et kall?

– Ja, man kan bruke det ordet, selv om det også er et vanskelig ord. Det kan gi inntrykk av at Gud fjernstyrer enkelte mennesker. Kall, lyst og engasjement henger så i hop at det ikke er et ord som er naturlig å bruke for meg. Når jeg har begynt på noe, er det mye fordi jeg har blitt trigget av utfordringer som at jeg har sett Guds kall i det. Men det å bli trigget, kan også være et kall.

LES OGSÅ: Myhre forsøkte å bli kvitt 'kompiskultur' i Sjømannskirken

Rådgiverne 

– Hadde du samtaler med Gud da du måtte forlate Sjømannskirken?

– Ja, litt sånn… men ikke intensivt. Prosessen stjal mye oppmerksomhet. La meg si det slik: Jeg hadde nok andre rådgivere enn Gud oppi dette, men jeg tror de også var Guds redskaper.

– Hva er det som bekrefter det?

– Jeg har blitt godt ivaretatt gjennom prosessen. I dag sitter jeg igjen med takknemlighet og ikke bitterhet.

– Hva er du takknemlig for?

– For at jeg har fått være del av en kirkelig organisasjon som jeg vet betyr mye for mange mennesker. Både for dem som bruker Sjømannskirken over lengre tid, og for dem som trenger kirken i en kort periode. Og så har jeg hatt mange flotte og dyktige medarbeidere der.

Han blir tydelig rørt når han snakker om dette. For vel to uker siden var han i Bergen for å ta avskjed med staben i Sjømannskirken. Da han forlot toppjobben for et halvt år siden, lukket han bare døra og gikk. Medarbeiderne lurte på hvorfor han plutselig ble borte.

– Det høres fromt ut når du sier at du er takknemlig og ikke bitter. Du ble vel sint?

– Ja, selvfølgelig har jeg vært sint. Og oppgitt, og frustrert, og såret. Jeg kan sette ord på hele følelsesregisteret. Ja, ja. Men det får ikke ødelegge alt det flotte jeg har opplevd.

LES OGSÅ: Kjell Nordstokke blir Sjømannskirkens nye leder

Referanse-Gud 

– Er det spørsmål du har stilt Gud i etterkant?

– Mitt forhold til Gud er nok ikke slik at jeg forventer at han skal gi meg svar. Nei. Når man sitter på toppen som leder, vet man at slike ting kan skje.

– Når involverer du ham i livet ditt?

– I det daglige, egentlig. Men jeg er ikke noe superfromt menneske som lever i en løpende kontakt med Gud. Han er likevel hele tiden en referanse i livet mitt. Ja. Fromhetslivet er nok mer og mer knyttet til gudstjenesten. Jeg opplever at jeg i liturgien og i formulerte bønner finner en større rikdom og slitestyrke enn i det jeg selv produserer.

– Hvordan er Gud referanse i livet?

– I de store spørsmålene, for eksempel miljøspørsmål og fordelingspolitikk, som gjør at man konstant kan gå rundt med dårlig samvittighet. For meg betyr det at vi som kirke og som enkeltkristne er ansvarlige for å gjøre noe med det.

LES OGSÅ: Hele Sjømannskirkens styre trekker seg

Vitnesbyrdet

Året er 1970. Audun Myhre er 12 år. Han opplever noe viktig i de to miljøene som han siden har oppholdt seg mye i: Fotballen og kirken.

Fotballen: Han blir årets spiller på Starts lilleputtlag. Dette husker han som en større begivenhet enn knalldebuten på A-laget vi beskrev i starten, eller da Start ble seriemestre i 1978.

Kirken: I gutteforeningen i Ynglingen i Kristiansand er det vitnemøte i kjelleren en kveld. Audun Myhre reiser seg blant 10-12 andre gutter og leser fra Bergprekenen. Det er hans vitnesbyrd. Han har vokst opp med troen, men nå har han gjort noe som gjør den synlig for første gang. Mange år senere blir han opptatt av å hjelpe mennesker til å gjøre troen synlig.

Trosbeskjedne

Som sjømannsprest var han opptatt av de kirkefremmede – hvorfor?

– Det enkleste svaret er selvfølgelig at Gud er opptatt av dem. Jesus var jo ikke opptatt av de 99 sauene innenfor, men den ene utenfor. Samtidig er utenfor-innenfor ikke noe jeg ønsker å bruke. I Sjømannskirken snakker man mye om de trosbeskjedne. Det er et ord jeg liker godt, for jeg tror mange identifiserer seg med det. Det handler om at mennesker har en tro de ikke er vant til å eksponere, men den er der likevel. Å skape arenaer der troen kan få komme til syne, det synes jeg er viktig. Får vi de trosbeskjedne til å gå til gudstjeneste og ta del i nattverdfellesskapet blir den beskjedne troen mer synlig.

– Hvorfor er det viktig?

– Fordi troen da blir bekreftet og befestet. Når troen er så viktig for det enkelte menneske, er min erfaring at alle opplever det godt når troen får et synlig uttrykk. Å komme ut av skapet er også et positivt uttrykk som kan brukes om dette. Det betyr jo at man står fram som den man er. Det er mange trosbeskjedne som sitter i skapet sitt.

– Hva ber du oftest om tilgivelse for?

– Jeg er nok ikke av dem som er flinkest til å be om tilgivelse. Men den jeg har størst behov for å be om tilgivelse, er jo Torunn (kona red. anm). Å skjønne at man faktisk har tatt feil, er kanskje... et av de områdene jeg kan øve meg.

LES OGSÅ: Audun Myhre forlater Sjømannskirken etter uenighet med styret

Baneheiasaken

– Hvordan har tragedien satt spor i deg?

– Tragedien sitter i som et minne om den meningsløse ondskapen. Det er vanskelig å forstå både lidelsen de to jentene ble utsatt for og smerten de pårørende ble påført. Men dypest sett holdes jeg likevel fast i en tro på at Gud er kjærlighet. Ondskapen forsvinner ikke om jeg oppgir denne troen. Og troen på Guds kjærlighet som har sonet synd og overvunnet døden, gir håp.

– Finnes det nåde også for slike grusomheter?

– For den som søker nåde, er det er ikke noe som det ikke finnes nåde for. Å vurdere hva enkeltmennesker gjør, er ellers ikke opp til oss. Det er opp til Gud, sier Audun Myhre.