Beholder troen selv om demensen rammer

– Mange ferdigheter var borte, mye var vondt og vanskelig, men troen var der som et trygt og fast holdepunkt, sier Anne Helene Jørstad, sykehjemsprest ved Kirkens Bymisjon i Oslo.

Oppegående. I 2010 gjennomførte hun et prosjekt om tro og demens etter å ha mottatt Olavstipendet fra Kirkedepartementet. Jørstad intervjuet ti personer med demens om deres kristne tro. Alle hadde hatt en kristen barnetro, og kom fra forskjellige kristne miljøer hvor de hadde vært involvert og aktive i ulik grad.

– Hva var det viktigste funnet i undersøkelsen?

– At de kunne sette ord på troen, hva den betød og at troen og bønnen var en hjelp i livet.

– Hvordan snakker man om tro i møte med mennesker med demens?

– Personer med demens er like forkjellige som alle andre. Et menneske er mye mer enn sykdommen og jeg snakker til alle som om alle er oppegående og intelligente mennesker, sier Jørstad.

Ressurser. Om lag 80 prosent av beboere på sykehjem har en demenssykdom.

– Hva gjør demens med forholdet til personlig tro?

– Jeg spurte de jeg intervjuet om bønn. Alle sammen ba. Noen ba Fader vår hver dag, andre ba for alle sine kjære, noen ba om å bli bevart og en ba om hjelp i dagliglivet.

Bønn var det informantene i intervjuene fortalte mest om.

– Vi kan be overalt og det er lett.

– Hva blir mest annerledes når man skal formidle tro til en person med demens?

– Jeg tar høyde for dårlig kortidshukommelse. De fleste har det, og derfor forutsetter jeg ikke at de husker hva jeg snakket om i går eller i starten av en andakt.

Husker dårlig. Beboerne ved sykehjemmet som deltar på gudstjenestene skal også få gleden av å synge gamle sanger de kan.

– Og så snakker jeg ikke lenge om gangen for da er det mange som sovner. Jeg snakker langsomt, tydelig og bruker et tydelig kroppsspråk. Enkle setninger og minst mulig fremmedord, men jeg snakker ikke barnslig. Dette er bare mennesker med dårligere kortidshukommelse og mer trøtthet. De er ikke mindre intelligente av den grunn, dermed skal det ikke være banalt, påpeker Jørstad.

Velsignelsen. – Hva kommuniserer best i gudstjenestene?

– Velsignelsen til slutt fungerer veldig godt.

– Hva skjer da?

– Alle vet hva som kommer når jeg sier: Ta imot velsignelse. Jeg står og løfter armene og jeg sier ordene. Da går det gjennom hele forsamlingen at «dette er godt og dette tar vi imot».

– Hva har det gjort med din egen tro å jobbe med mennesker med demens?

– Den blir mer og mer konsentrert om fellesskap. Vi er troende i et fellesskap og bærer hverandre i et fellesskap. Som teolog har jeg blitt mye mer opptatt av menneskets gjensidighet og gjensidige avhengighet.