St. Hans-tradisjonen biskopene ville forby

Her strevde døende og leprasyke, blinde og krøplinger seg fram over høyfjellet, med sterke 
bønner og intenst håp om å bli kvitt sine verste plager foran det undergjørende krusifikset i Røldal stavkirke.

Ville brenne kirken

Mange trosset kirkens ledere, enten det var Oslobispen Nils Glostrup som i 1622 fordømte den kultaktige jonsokmessen i Røldal som avguderi, eller Kristiansand-biskopen Jakob Kærup som i 1744 krevde at krusifikset i kirken skulle tas ned og brennes.

LES OGSÅ: Den største etter Jesus og Maria

Men det skulle gå hele 300 år etter reformasjonen i 1536 før prosten i Ryfylke i 1835 fikk stoppet det «papistiske uvesenet». Det skjedde etter en framskyndet visitas, der han overraskende dukket opp på den forbudte midnattsmessen 6. juli og fikk kastet ut deltakerne.

– Uansett om man tror eller ikke tror på denne helbredende virkningen, må jo et eller annet ha skjedd med menneskene som kom hit, i og med at tilstrømningen til Røldal holdt seg gjennom så mange hundre år, mener pilegrimsprest Arne Nataas i vestlandsbygda.

Sagn og myter

De overleverte historiene er mange. Om den gamle og blinde mannen som fikk synet tilbake da han tørket svetten etter strevet med å hale krusifikset ombord under fiske i Krossfjorden, og mottok tegn fra oven om at korset skulle til Røldal kirke.

Om de syke som kastet krykkene, som ble lagret i en haug på kirkeloftet før de senere ble brent. Om tvileren som sa til fiskekameraten at historien om krusifikset var like sannsynlig som at det skulle svømme 
torsk i Røldalsvatnet, mens neste fisk han drog opp derfra var en torsk.

Den bærende fortellingen er likevel om svetten som dekket krusifikset mot slutten av midnattsmessen på jonsokkvelden, som skal ha leget mange av dem som valfartet hit og fikk strøket sine sår med den.

Kondens fra krusifikset?

Det må ha vært temperatur både for massesuggesjon og kondens med en kirke stinn av forventningsfulle og syke mennesker i midnattstimen midtsommers. Mot slutten av messen kan stemningen ha nærmet seg ekstase når det doggvåte krusifikset ble båret ned fra veggen. Og dersom ikke Gud forbarmet seg over den syke med legedom og fred, så var kanskje ikke troen sterk nok?

– Det fantastiske er at dagens pilegrimer møter det samme krusifikset som har hengt der siden slutten av 1200-tallet, med hele sin sterke historie, sier Margit Gjørv, koordinator for de årlige pilegrimsvandingene fra Vest-Telemark til Røldal.

Hun mener krusifikset tidlig har gjort Røldal til landets kanskje viktigste pilegrimsmål, med en lengre sammenhengende pilegrimshistorie enn Nidaros. Drømmen er å få realisert et planlagt pilegrimssenter i Røldal, men det avhenger av statlig millionstøtte.

Går tre ganger rundt kirken

Oppe i fjellsiden har pilegrimsfølget tatt seg over Haukelifjell, forsert nedstigningen i Austmannali og krysset Europavei 134. Derfra følger de kjerreveien over den gamle broen ved Bruhølen, videre gjennom Krossli og ned de siste unnabakkene mot Røldal stavkirke.

I dalbunnen ønsker sokneprest Arne Nataas velkommen til liturgisk avlutning av turen. Men først vandrer pilegrimene tre ganger rundt det som sett fra utsiden må være blant de minst imponerende av de 28 gjenværende norske stavkirkene. Den mangler karakteristiske dragehoder og andre sirlige utskjæringer, og spontekkingen på taket er er byttet ut med skifer.

Kirken ble bygget rundt 1275. Den var opprinnelig et enkelt kirkerom på knappe 50 kvadratmeter, en såkalt lovekirke som fikk gaver fra syke og nødlidende som takk for helbredelse og velsignelse.

Eneste gjenværende kultgjenstand

Etter utallige ombygginger og restaureringer er det i dag en kirke som først og fremst griper inne i kirkerommet, med fargerikt malerarbeid og vakker snekkerkunst i renessansestil, ikke minst i altertavle og prekestol.

Over korbuen henger det 85 centimeter høye krusifikset. En blek og mager Kristus-figur er skåret ut i eik, lutende av lidelse og med nagler slått gjennom håndflater og vrister. En fredfull Kristus med lukkede øyne gis kongelig verdighet gjennom gullfarget krone og lendeklede. Krusifikset er den eneste gjenværende kultgjenstanden i Norges gamle pilegrimskirker fra tiden før reformasjonen, overgangen til protestantisme som også innebar at relikvier og dyrking av troen på hellig helbredelse ble avvist.

Tror fortsatt på helbredelse

Fortsatt kommer nok enkelte hit med et fromt ønske om å ta del i krusifiksets helbredende virkning, vedgår pilegrimsprest Nataas.

Han visste ikke helt hva han skulle svare da en japansk turist, blind på det ene øyet, håpefullt spurte om krusifikset fremdeles virket. Men korsets virkning tror presten på:

– Pilegrimsvandringen til Røldal er den mest lutherske vi har. Ikke til et ikon eller til helgenkårede personer, men direkte til den korsfestede Jesus. Som prest i moderne tid vil jeg si at det fremdeles finnes legedom i vandringen til korset.

«Bilegrimer»

De som oppsøker Røldal kommer mest som «bilegrimer». Men noen kommer også gående fra Seljord, Hovden, Suldal, Odda og Stavanger til pilegrimsstevnet den helgen som er nærmest gammeljonsok. I gode år kommer rundt 200 vandrende disse dagene.

Siste biten må de gå utenom deler av den gamle almannavegen gjennom bygda, ettersom noen av grunneierne ikke vil ha tråkket ned graset. Mange bygdefolk sluttet sannsynligvis opp om tradisjonen med jonsokmesse, også etter at det ble en ulovlig handling for presten etter reformasjonen. Det var en avsatt klokker herfra som ledet forsamlingen under den siste jonsokmessen da prosten Løberg i 1835 grep fysisk inn for å stanse ulovlighetene, sier Nataas.

Forbudet gjorde at pilegrimene gjerne søkte ned til kirken først etter solnedgang, og trakk seg tilbake før stolen stod opp neste dag. De kan nok ha tatt seg til rette i utløer og tråkket over slåttemarken, til irritasjon for bønder i den karrige fjellbygda.

18-19 mil til fots

Pilegrimene som har lagt bak seg 18-19 mil fra Seljord har passert mange kulturminner og kirker. De har spist rømmegrøt og elghakke, smakt på Vesås-kurv og vært på gudstjenester. Underveis har nye vandrere sluttet seg til.

For prostidiakon Eilev Erikstein i Vest-Telemark er medvandringen et begeistret høydepunkt i tjenesten. Han bidrar med tanker og ord for dagen, leder salmesang og beretter om lokal historie, kultur og religion.

– Det viktigste er likevel å ha tid til å gå, til å samtale og være til stede for hverandre, frakoblet noe av det daglige strevet. Under vandringen er vi her og nå, vi er stille og vi samtaler. Det er en eksistensiell vandring mot et fast mål, uavhengig av vær og vind. Det kjennes som en vandring hjem, sier Erikstein.

Hjelp til bagasje

Underveis har det også vært slit, selv om vandrerne slipper børen av sekkene som fraktes mellom hyggelige overnattingssteder. For eksempel opp Vinjebakkene, «den illegjetne mila frå Åmot i Ytre Vinje opp til Vinje kyrkje», som Tarjei Vesaas har beskrevet den. Men nettopp i motbakkene, eller over en stri fjellbekk, ser Erikstein noe av det vakre i «diakonalgangen»: Den støttende armen og oppmuntringen fra medvandreren, det jevne strevet uten alle de «riktige» tankene om hva som skal gjøres, sies og presteres:

– Jeg har fått et lidenskapelig forhold til dette. Det er både sjelebot og behandling i å vandre slik. Bare spør de psykisk syke, de innsatte og de etterlatte i sorg etter selvmord, som deltar på våre høstlige pilegrimsvandringer til Røldal. Underveis er det godt å kunne legge fra seg noen bører, godt å gå sammen i egne tanker, mot et fast mål der framme.

Denne saken sto først på trykk i Vårt Land 14. juli 2014.