Kjære Samlivspanelet,
Eg har lenge hatt eit anstrengt forhold til faren min, som eg ikkje ser så ofte. No som jula er nær, tenker eg likevel på han og korleis eg skulle ha ønska at ting hadde vore annleis mellom oss. Eg trur han er ganske einsam. Han og mora mi bur ikkje lenger saman, og han har heller ikkje mange vener. Eg veit ikkje om han kjem til å ha nokon å vere saman med i jula. I fjor fekk eg mitt første barn, og sjølv om han er liten synest eg det er synd at han ikkje skal tilbringe tid saman med morfaren sin i jula. Eg føler på noko skuld, men mine næraste fortel meg at det ikkje er noko eg treng å gjere. Sjølv om eg på ein måte er einig i det, så er det ikkje lett å berre skyve kjenslene unna. Eg skulle gjerne ha likt å høre tankane dykkar om den skvisen eg kjenner at eg er i.
Hjarteleg helsing,
Janne (32)
Kjære, Janne. Å ha et anstrengt forhold til en av sine foreldre, er noe flere kan kjenne seg igjen i. Det er trist når forholdet mellom far og datter utvikler seg slik. Selv om man kan ha gode grunner til å opprettholde en distanse til sin far, er det ikke uvanlig at en del i oss skulle ønske at forholdet var annerledes.
Mange årsaker
Du sier ikke noe om hva som ligger til grunn for denne distansen mellom deg og din far. Det er mulig at den relasjonelle utfordringen du beskriver stammer fra nyere tid, og at årsakene dermed kan være mange og varierte (for eksempel alvorlig og langvarig sykdom i familien eller uenigheter knyttet til verdivalg og politisk tilhørighet).
Å føle skyld
Hos noen kan de relasjonelle utfordringene mellom det voksne barnet og forelderen spores tilbake til barnets oppvekst. Uansett hva som kan ha hendt, føler ofte barnet – selv når det har blitt voksent – en sterk lojalitet overfor sin forelder. Denne følelsen av lojalitet vil kunne føre til følelser av skyld når man vet at forelderen ikke har det bra.
Å føle skyld kan være hensiktsmessig. Skyldfølelsen kan føre til at man gjør opp for seg i situasjoner hvor man har gjort noen vondt. Skyldfølelsen kan, med andre ord, forstås som en sosial følelse. Den skal få oss til å endre oppførsel i relasjon til andre.
[ «Iblant er jeg i tvil om jeg er far til alle våre barn» ]
En god morfar?
Gitt dette perspektivet på skyld, har du noen grunn til å føle det slik? Burde du endre hvordan du forholder deg til din far? Kanskje det hadde vært bra om i alle fall han og barnebarnet hadde tilbrakt mer tid sammen? Kanskje du i så fall kunne lagt til rette for det?
Det kan derimot hende at deres historie er slik at det ikke vil komme noe godt ut av at dere har mer kontakt enn nødvendig. Kanskje han ikke vil kunne være en god morfar om han ikke var en god far?
Gode relasjoner
Noen ganger er det bedre å prioritere de relasjonene som man vet er gode for seg, fremfor å forsøke å reparere de som har blitt ødelagt. Dessverre vil dette i enkelte tilfeller være relasjonen til en forelder som ikke prioriteres. Om du har god grunn til hvorfor du velger en slik prioritering, burde ikke skyldfølelsen tynge deg videre. Om du likevel føler skyld, så vil følelsen som oftest avta med tid.
Hva og hvorfor
Følelser forstås best ut ifra kontekst. Med vanskelige følelser som skyld og skam, er det fornuftig å ta et bevisst valg om hvordan man skal forholde seg til dem. Det er verdt å stoppe opp og reflektere over hva man føler, og hvorfor man føler det man føler. Ofte er det best å la følelsene passere som gjester istedenfor at de får bosted i ens sinn.
Uavhengig av hva svarene på disse spørsmålene er for deg, så håper jeg du etter hvert føler deg skyldfri. Ønsker deg en god jul sammen med dem du velger å dele tiden din med.
Med vennlig hilsen,
Kristoffer