Nyheter

Truet på livet for 
en blomsterbukett

Horia Mosadiq kjemper en modig kamp som 
Amnesty-etterforsker i hjemlandet, mot vold og undertrykking 
som blir forsøkt ­legitimert med kultur og religion.

Jobben hjemme i Kabul som forkjemper for menneskerettigheter og likestilling er utsatt og risikofylt. Det ser ikke ut til å tynge den engasjerte 41-åringen som er i Oslo for å delta på en Afghanistan-konferanse.

Satt tilbake

– Etter flere tiår med krig og konflikt er situasjonen for afghanske kvinner og jenter satt 100 år tilbake i tid. På mange områder er Afghanistan strengere og mindre liberalt nå enn da min egen mor var ung, sier Horia Mosadiq.

Hun forteller om oppveksten i Herat vest i landet på 1970-tallet, da folkelivet i byen artet seg langt mer moderne enn nå, fire tiår år senere. Moren kunne uten fare for å bli angrepet gå med mini­skjørt, slik siste mote fra London og Paris ­dikterte på ­slutten av 60-tallet. Hun kunne reise fritt og uten mannlig ledsager på ­bussen mellom Herat og Kabul,­ gå uten hodesjal og ta barna med på kino. Horias tante studerte ved Universitetet i Kabul.

– Husk at kvinner fikk ­begrenset stemmerett for første gang i Afghanistan allerede i 1919. Det var året etter britiske kvinner og et år før USA innførte stemmerett for kvinner, påpeker Horia Mosadiq.

LES OGSÅ: 30 prosent flere ble drept i krig og konflikt

Selv om det fortsatt var stor forskjell på kvinners muligheter i by og land, gikk likestillingen sakte framover i Afghanistan på 1950- og 60-tallet. Stadig flere kastet burka og hodeskjerf etter at det ble det forbudt med purdah, det fysiske kjønnsskillet der kvinner skulle dekke seg til så ikke menn kunne fristes av ­deres former.

Synlige kvinner

I 1964 innførte den nye grunnloven universell stemmerett, ytringsfrihet og adgang for kvinner til å delta i politikken. På 1960- og 1970-tallet var kvinner synlige i både utdanning og det politiske liv.

– Det var flere kvinnelige statsråder og representanter i nasjonalforsamlingen. Jenter og kvinner kunne bevege seg friere og med mindre fare for trakassering enn i dag. Det vi nå ser er en gjentagelse av for­tidens kamp for helt grunnleggende rettigheter for kvinner, sier Mosadiq.

Sovjet-invasjon

Like før nyttår 1979 rykker sovjetrussiske­ tropper inn i Afghanistan. Det neste tiåret blir landet offer for en okkupasjon som skal ­skape nye og dødelige skillelinjer i landet, sterkt påvirket av den kalde krigens logikk. USA går inn med milliardstøtte til opprørere, det samme gjør Pakistan og Saudi-Arabia.

Mange av opprørerne er mujahedin, hellige krigere. Blant dem er fremmedkrigere og religiøse fanatikere som den unge saudi­araberen Osama bin ­Laden, som vil innføre shariastyre ­basert på ytterliggående Koran-fortolkning.

Kamper mellom regjeringshæren og mujahedin gjør Herat til en utrygg by. En dag plukker tredjeklassingen Horia Mosadiq med seg en bukett blomster fra hagen som hun vil gi til læreren. Men på skoleveien får hun en skrekkopplevelse.

LES OGSÅ: – I september eksploderte asylutsendingene

Truet og slått

– En mann med langt skjegg dukker opp foran meg og spør hva jeg skal med blomstene. Når jeg svarer at jeg har plukket dem til læreren, slår han til meg i ansiktet, tar blomstene og kaster dem i grøften. Så truer han med å drepe meg hvis han noen gang ser meg på vei til skolen igjen.

I de sovjetiske okkupasjon­sårene hardner frontene. Mujahedin kjemper mot sovjetstyrkene, men brenner også skoler og dreper lærere. Først etter nærmere ti års krig får Sovjetunionens leder Mikhail Gorbatsjov troppene ut etter det mislykkede forsøket på å kontrollere Afghanistan gjennom en påtvunget Moskva-lojal regjering.

Det sovjetstøttede Najibullah-regimet faller, men okkupasjonskrigen blir avløst av borgerkrig mellom krigsherrer og mujahedin, og kampene flytter seg i økende grad inn til byene.

Fremmet islamismen

– Den vestlige støtten og glorifiseringen av opprørerne fra mujahedin har fått dramatiske og langsiktige konsekvenser. Vi ser virkningene i store deler av verden der islamister nå skaper kaos og vold. Det går en linje fra USAs støtte til de hellige krigerne i Afghanistan til dagens trussel fra den islamske staten (IS), en gruppe som nå også prøver å etablere seg i Afghanistan, sier Horia Mosadiq.

Hennes mest dramatiske år var som student i Kabul under borgerkrigen tidlig på 1990-tallet. Hun forteller hvordan hovedstaden og universitetet ble en slagmark, preget av rakettangrep og massiv vold. Fakulteter ble satt fyr på og studenter truet til å slutte. Folk kunne bli drept for å være av feil etnisitet, gå med feil klær, snakke feil språk eller ikke av noen klar grunn.

– Jevnlig hørte vi skrik fra kvinner som ble voldtatt. Noen ble gjengvoldtatt og drept, også menn. I gaten vår hørte jeg minst fem-seks ganger skrik om natten fra jenter som ble voldtatt av mujahedin. Jeg var så livredd for å bli hentet ut av huset og voldtatt at jeg mange netter la meg i skjul i hønsehuset i hagen, ­forteller ­Mosadiq.

LES OGSÅ: På innsiden av Guantánamo

Bror drept

Dramatikken toppet seg da familiens hus i februar 1993 ble truffet av en rakett. Hennes 12 år gamle bror ble drept, en annen bror stygt skadet, og huset ble rasert. To år senere flyktet familien til Pakistan.

I dag er Horia Mosadiq trebarnsmor i et Kabul som nok er fredeligere, men langt fra noen trygg by. Jobben i Amnesty International er viktig for å motvirke de sterke og reaksjonære kreftene som blant annet vil hindre hennes tre døtre og andre afghanske jenter og kvinner i å ta utdanning og leve fullverdige liv.

Følg oss på Facebook og Twitter!

– De risikerer å bli angrepet selv om de omtrent er dekket fra topp til tå. For en gjennomsnittlig jente på landsbygda er det enda verre. Min generasjon jenter hadde større muligheter og sjanser enn mange afghanske jenter på landsbygda har i dag.

Taliban-styret

Hennes største frykt er at Afghanistan igjen skal kastes ut i borgerkrig og påtvinges et hardstyre som i de fem årene Taliban hadde makten fram til høsten 2001. De innførte beinhard sharialov og forbød jenter fra skole og studier, fra arbeidslivet og fra å forlate hjemmet uten mannlig anstand, fra å vise bar hud i det offentlige rom, fra politisk deltakelse og fra å snakke offentlig.

– Vi må lære av mange store feil som er begått. Den første var at det internasjonale samfunn allierte seg med noen av de verste overgriperne som bidro til å ødelegge landet med sin vanvittige kriminalitet også før Taliban kom til makte. Folks krav om å stille dem til ansvar for gårsdagens overgrep er ignorert, og mange sitter den dag i dag i ­regjering og maktposisjoner.

LES OGSÅ: Hvert 10. barn lever i krig

Mosadiq mener at selv om det er nødvendig at Taliban er med i fredsforhandlinger, så må det skje med en klar grensedragning mort å undergrave menneskerettigheter eller forhandler bort noen av de framgangene Afghanistan tross alt har oppnådd de siste årene.

Les mer om mer disse temaene:

Geir Ove Fonn

Geir Ove Fonn

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter