– Religionen er ikke bare inne i hodet

– Å kreve at du må ha en bestemt troslære i hodet, er en for snever måte å forstå religion på, mener professor Jan-Olav Henriksen.

Han tror at pilegrimsvandring er blitt en mer relevant aktivitet i vår tid fordi vi har levd i et samfunn der betydningen av tradisjoner er kommet i bakgrunnen. Henriksen viser til den franske sosiologen Danièle Herviev-Léger som snakker om religion som «en kjede av minner».

LES OGSÅ: Har gjort pilegrimer til en livsvandring

– Det pilegrimen gjør, er på flere måter å lenke seg på den kjeden av minner og tradisjoner som finnes der. Man ser betydningen av igjen å være del av en større historisk linje, og lengre linjer enn den man har i sitt eget liv. Det er med på å danne identitet og sammenheng, og gi en opplevelse av tilhørighet og mening, sier han.

Praktiserer tro

Henriksen er professor i teologi og har doktorgrad også i filosofi, og er forskningsdekan på Menighetsfakultetet. Av trekk som går igjen i pilegrimsvandringer enten de foregår er blant protestantiske kristne, katolikker, muslimer eller andre, nevner han bevegelsen mot et sted som oppleves hellig.

LES OGSÅ: Pilegrimstur ble fineste sommerferie for ikke-troende Åmås

– Noen sier at de ikke er religiøse, men har stort utbytte av å vandre mot hellige steder. Hvordan forstår du det?

– Da er det avgjørende spørsmålet hva det er å være religiøs, sier Henriksen.

Som eksempel forteller han om en jødisk kollega som syntes det var viktig å feire sabbaten, lære opp sine barn i jødisk tro og fortellinger og vedlikeholde dette.

– Han sa selv at han ikke tror, og ikke tror på Gud. Mens jeg vil si at alt han gjorde og fortalte om, var uttrykk for det jeg vil kalle en religiøs praksis. Jeg vil si at religion ikke bare er noe som er i hodet på folk, men handler om at man knytter seg til fortellinger, steder og tider som har vært betydningsfulle, og sier at dette også betyr noe for meg. Å definere religiøs som at du nærmest må ha en liten troslære i hodet, tror jeg er en snever og fortegnende måte å forstå religion på. Da tenker jeg at de som sier at de går pilegrim, men ikke er religiøse, sier at de finner noe verdifullt i den religiøse praksisen, selv om de ikke nødvendigvis har det som de oppfatter som den dogmatikken som kreves.

Følg oss på Facebook og Twitter!

LES OGSÅ: Noe skjer på pilegrimsveien

Se Gud i sitt indre

I katolsk tro er pilegrimen bilde på gudslengselen og menneskers urolige hjerte, der man legger ut på veien for å forsones med Gud, forteller Andreas Dingstad, kommunikasjonsrådgiver i Oslo katolske bispedømme. I middelalderen var det ofte for å gjøre bot og få syndsforlatelse, eller for å be om mirakler og bli friske.

– Jeg merker mer interesse for pilegrimsvandring i Norge også, og at mange nå kanskje har mer fokus på veien enn på målet i seg selv. Jeg tror uansett at både helgenskeptiske protestanter, katolikker og agnostikere kan ha glede av å gå på valfart, sier Dingstad.

– Er du bekymret for at pilegrimsvandringen kan miste noe av det opprinnelige innholdet?

– Enhver må gjøre opp med seg selv hva motivet er. Vi ser en viss New Age-spiritualitet som gjør det til noe mer individuelt. Der man før hadde et kollektivt mål mot noe konkret, en helligdom, er det nå mer fokus på meg. Det trenger ikke være en motsetning. For katolikker blir det viktig at valfarten skal være åndelige frukter, at det skal gjøre noe med deg slik at du ikke skal være lukket i deg selv, men åpne opp for omgivelsene ikke bare på vandringen, men ellers i livet.

MF-professor Henriksen mener at pilegrimen beveger seg ikke bare fra et sted til et annet, men også innover.

– Jeg ser det slik at reisen innover og reisen utover til andre mennesker er to sider av samme sak. Jeg tror at den som lærer seg å se gudsbildet i sitt eget indre når han eller hun går pilegrim, også lærer å se det i sin neste, sier han.