Klima

Økonomene til Jens mister klimagrepet

Tanken om at det beste for verden er at Norge kjøper utslippskutt andre steder i verden, virker ikke i praksis, mener kritiske økonomer.

Under et møte om klimapolitikk og klimakvoter i Polyteknisk forening forrige uke, fikk fagdirektør Torstein Bye i Statistisk sentralbyrå knallhard kritikk. Han advarte mot at Norge kutter egne klimautslipp, fordi det bare vil føre til større utslipp andre steder i EU. Han fikk motbør fra Høyre-politiker Nikolai Astrup som satt i debattpanelet og fra Stig Schjølset i salen, leder for europeisk karbonanalyse i selskapet Point Carbon.

– Det er teoretisk riktig, men praktisk feil, sa Schjølset.

Han er lei av at økonomer som Bye snakker som om teorien virker i praksis.

Økonomer mot «røkla». Marius Holm, daglig leder for klimaorganisasjonen Zero, deltok også i panelet. Han mener at klimadebatten lenge har hatt to motparter: Samfunnsøkonomene og de andre. Holm mener at det særlig er «Finansdepartementets vetorett i norsk klimapolitikk» som har vært typisk for Norge. Men nå synes han noe skjer.

– Vi ser stor endring i holdningene på politisk nivå, fordi vi nå har skaffet oss 20 år med erfaring som viser at samfunnsøkonomenes oppskrift ikke virker, sier Holm.

Han er selv utdannet ressursøkonom og har hatt mange av de samme lærerne som Jens Stoltenberg hadde på 1980-tallet.

– Ideen om at vi skal ha et globalt tak på klimagassutslippene, er så naiv og banal når du ser på det med realpolitiske øyne. Det begynner å synke inn politisk, fordi virkemidlene som samfunnsøkonomene advarer mot, har vist seg å ha stor og positiv effekt, sier Holm.

Han viser til at energiformer som sol- og vindenergi har blitt mye billigere takket være støtteordninger som nøkkelland har våget å satse på.

– Politikerne er ikke dumme. De ser hvor nærmest umulig det er at alle verdens land blir enige om en utfasing av fossil energi.

– Det kommer ikke til å skje, sier Holm.

Bidratt til apati. En annen som deltok i debatten hos Polyteknisk forening, er Erik Martiniussen, som i høst ga ut bok om «klimapolitikken som forsvant». Han har fulgt norsk klimapolitikk i 20 år, først som miljøverner og siden journalist. Et av de grunnleggende spørsmålene i boka hans er hvordan et lite land som Norge på best mulig vis kan bidra til å løse klimaproblemet.

Martiniussen identifiserer der et knippe samfunnsøkonomer som han mener har hatt betydelig innflytelse på norsk klimapolitikk. Han mener disse økonomene har gitt legitimitet til en klimapolitikk som ikke virker.

- Mange økonomer framstår som ekstremt dogmatiske i sin forståelse av klimapolitikken, sier Martiniussen.

Han mener Norge var et foregangsland innen miljø på 1980-tallet. Statsminister Gro Harlem Brundtland sa i 1988 at rike land burde kutte klimagassutslippene sine med 20 prosent innen 2020. Men så mener Martiniussen at pipen noen år senere, i 1995, hadde fått en annen lyd. Da skrev Brundtland i en kronikk varmt om «at land går sammen om tiltak for å redusere utslippene der det koster minst og der vi får størst miljøeffekt for hver krone».

Martiniussen mener at det var to hovedgrunner til skiftet: Store oljefunn i Nordsjøen og et skifte i norsk økonomisk tenkning. Mange sentrale økonomer hadde vært redde for å øke oljeutvinningstempoet av frykt for at det ville skade fastlandsindustrien, men fra 1980-tallet jobbet en ny generasjon økonomer for et ubegrenset utvinningstempo. Ifølge Martiniussen var Michael Hoel «en av de toneangivende», og sammen med flere kolleger var han i ferd med å utvikle den nye fagdisiplinen «miljø- og ressursøkonomi» da Jens Stoltenberg studerte sosialøkonomi.

Virker ikke. Også andre samfunnsøkonomer er kritiske til Bye og hans meningsfeller. Berit Tennbakk, partner i konsulentselskapet Thema, er en av dem. Hun mener en del av økonomene har tenkt for kortsiktig.

– De har ett virkemiddel, og det er kvoteprisen. Når det beste virkemiddelet ikke er oppnåelig, må man ta det inn over seg hvis man skal gi gode råd til politikerne, sier Tennbakk.

Hun har jobbet med analyser av EUs marked for CO2-kvoter og virkninger av EUs mål om utslippsreduksjoner, fornybar energi og energieffektivisering. Tennbakk viser til at det ikke automatisk er slik at en klimakvote som blir frigjort når Norge får ned utslipp, blir brukt andre steder. Den kan bli stående ubrukt.

– Det kan føre til at man får lavere kvotepriser, større overskudd på kvoter, og større sannsynlighet for at man vil stramme mer til i neste omgang, sier Tennbakk.

EUs kvotetak er nå på to milliarder tonn CO2, langt over EUs utslipp. Men dette taket er bare satt fram til 2020. En avgjørelse av typen om olje- og gassfeltene

på Utsira skal elektrifiseres, peker mer enn 50 år fram i tid, langt ut over 2020, understreker Tennbakk.

– Delvis er det også slik EU har tenkt da de satte sammen klimapolitikken sin, at man skal ha kvotehandel og støtte til fornybar energi samtidig, sier hun.

Men Tennbakk understreker at økonomer skal regne på hvilke tiltak som er lønnsomme.

– Det som ofte skjer i debatten, er at vi enten skal gjøre alt hjemme eller ingenting. Det er synd at ikke samfunnsøkonomer bidrar til mer nyanser. Før eller siden må vi gjøre vanskelige avveininger av hvor mye vi skal gjøre ute og hjemme, sier hun.

Ny Ap-leder. I boka har Martiniussen har i sin bok ettergått svært mange av klimakvotene Norge har kjøpt fra fattige land, såkalte CDM-kvoter. Han mener mange av kvotene Norge har kjøpt ikke bidrar til reelle utslippskutt. I stedet er det konsulenter og revisorer som tjener på systemet. Martiniussen mener å kunne dokumentere at flere vindkraftprosjekter Norge har kjøpt kvoter fra i Kina, ville blitt utbygd helt uavhengig av om det ble solgt klimakvoter fra prosjektene.

– Du skriver om Michael Hoel som var en av Stoltenbergs lærere da han studerte sosialøkonomi, og andre økonomer med samme tankegang. Mener du at de er i ferd med å få mindre innflytelse nå?

– Ja, det tror jeg. Det var forfriskende å høre Schjølset fra Point Carbon gå i rette med Torstein Bye. Jeg har respekt for Bye sine meninger, men jeg synes han uttaler seg alt for skråsikkert om sammenhengene i EUs kvotemarked.

– Hvilken betydning for klimapolitikken tror du det har at Jens Stoltenberg gir seg som Ap-leder og at Jonas Gahr Støre tar over?

– Det er liten tvil om at Jens Stoltenberg var svært inspirert av økonomer som Bye og Hoel. Mitt inntrykk er at han veldig lenge holdt på den forståelsen at virkemidler ut over kvoter knapt var nødvendig i klimapolitikken. Men jeg tror mange i Arbeiderpartiet er genuint opptatt av klimaspørsmålet, så kanskje var tiden moden for et klimapolitisk skifte uansett, sier Martiniussen.

Les mer om mer disse temaene:

Turid Sylte

Turid Sylte

Turid Sylte er journalist i nyhetsavdelingen i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Klima