Ingen vil ha ham

– Det er for ille at personer som sliter med psykisk helse skal sitte så lenge, sier Olav Strand ved Hobøl statlige asylmottak der mannen bor.

– Jeg har ikke noe annet valg enn å vente, sier Albakov Magomed (41) fra Tsjetsjenia.

Venter lenge

Han er ikke alene. I noen boliger og på fire asylmottak som har såkalte tilrettelagte avdelinger, sitter det akkurat nå 29 personer med flere ting felles.

• De er innvilget asyl og har fått opphold i Norge.

• De har store helseproblemer og er de sykeste av de syke flyktningene.

• De venter lenge før de får bosted i en kommune, opp til flere år.

Den som har ventet lengst, er en mann fra Russland. Han fikk opphold i Norge for åtte år siden.

LES OGSÅ: – Vi kan ta imot 30 flere enn det vi alt hadde sagt ja til

Kommuner: Nei

Årsaken til den lange ventetiden at kommuner ikke vil ta i mot dem og gi dem bolig. Selv om Norge sier ja, sier kommuner nei. De minst krevende får lettest bosted.

Albakov Magomed har fått merkelappen «krevende» fordi han har vært svært psykisk syk i perioder. Situasjonen til slike som ham bekymrer både topp-politikere og topp-byråkrater.

«En gruppe jeg gjerne slår et slag for, er de som sitter i såkalte tilrettelagte avdelinger for personer med spesielle helseutfordringer», sa Frode Forfang, direktør i Utlendingsdirektoratet (UDI) til Vårt Land i august: «Vi kan ikke over flere år ha dem på midlertidige, statlige løsninger der de ikke er del av samfunnet».

Rett før helgen sa bosettingsminister Solveig Horne at hun håpet kommunene som er villige til å ta i mot flere syke syrere, i stedet kan ta dem som har ventet i årevis.

Holder ut

– Jeg prøver å fylle tiden så godt jeg kan, blant annet med å gå på skole og surfe på internett. Selvfølgelig vil jeg gjerne bli bosatt slik at livet kan gå videre, men jeg holder ut, sier Albakov Magomed og sukker.

Kunne han få velge, vil han helst bo i en stor by. Oslo, eller Trondheim, kanskje? Han har besøkt begge stedene. En jobb som butikkmedarbeider ville han likt godt.

Vårt Land møter ham på Hobøl asylmottak der han har bodd i snart seks år. Til sammen har han vært innom fire ulike asylmottak. Magomed gjør seg godt forstått på norsk, men blir tolket av Kazbek Alaev som er miljøarbeider på mottaket og selv har flyktet til Norge fra Tsjetsjenia.

Magomed var livvakt for sin egen far, som var statsadvokat i Tsjetjesenia. Da regimet der skiftet, ble det imidlertid utrygt både for ham og faren. I 2007 søkte derfor Albakov Magomed om beskyttelse i Norge. Problemer med å skaffe gyldig pass har blant flere ting bidratt til at han har mistet oppholdstillatelser som han har fått tidligere, forteller han. Men i 2012 fikk han endelig opphold i Norge.

LES OGSÅ: – Vi har ikke blitt spurt, det reagerer vi på

Rovdrift

– Ett år i mottak kan flere tåle, men når ingenting skjer, er det fare på ferde. Hva gjør slikt med et menneske? Det er nesten rovdrift på folk. Jeg liker dårlig slike situasjoner, sier Olav Strand som driver Hobøl-mottaket og er faglig leder for den tilrettelagte avdelingen.

Mens beboerne venter på permanent bosted, kjører helsen deres berg- og dalbane. De får medisinsk behandling av fastlege, og en psykiater er jevnlig innom og sjekker beboerne. De ansatte på mottaket prøver å bidra til at formen deres er så god som mulig, blant annet ved å tilby samtaler og fysisk trening.

Slikt hjelper.

For Strand er det likevel fortvilet å se hvor fort de blir syke igjen. Det skal ikke mer til enn at noen andre beboere feirer at de har blitt bosatt. Da kan skuffelsen over å sitte igjen bli stor og mørket senker seg i sinnet.

– Det er som å gni inn et ekstra kilo salt i såret. Jo lenger de er her, desto raskere er tilbakefallet etter en god periode, sier Strand.

Han ser mennesker som blir suicidale, aggressive eller står i fare for å skade seg selv.

LES OGSÅ: – Vi vil stanse Frps hardkjør i asylpolitikken

Trykk-koker

– Vi er lokket på en trykkoker, men myndighetene må ikke tro at lokket ligger fast. Det er en risiko i økende frustrasjon, som vi føler oss maktesløse overfor, sier Strand.

Ingen av dem som nå er på Hobøl asylmottak er en fare for sine omgivelser, mener han, og de får bevege seg fritt i lokalmiljøet. Strand har selv opplevd å bli truet med kniv av en beboer som i utgangspunktet så på Strand som sin fremste hjelper, men som etter hvert betraktet ham som sin fiende, siden ingenting skjedde i saken hans.

Strand har fått med seg at fem av de største norske byene har meldt fra at de kan ta imot flere syke flyktninger fra Syria, men han liker ikke at beboerne hans dermed blir skjøvet enda lenger bak i køen.

– Det blir feil å overprioritere syrere fordi vi har sympati med dem. De som sitter her og som har ventet lengst, burde gå foran alle andre. Hvis de ikke blir prioritert, kommer det bare til å bli flere som sitter på tilrettelagte avdelinger, sier Olav Strand.

Annonserte

Faglederen går ikke av veien for å gå utradisjonelle veier for å skaffe boplasser til beboerne sine. I 2011 satte han inn en avisannonse i Aftenposten med teksten «Snill flyktning ledig for bosetting».

Den ble sett.

LES OGSÅ: «De kan jo bare angre flørten med kristen tro»

Politikere og rådmenn ringte og fortalte at de hadde vurdert å ta i mot mannen med store helseproblemer. Kragerø kommune ga imidlertid klar beskjed: «Vi tar ham usett».

– De var dønn seriøse og oppriktige. De så kostnadene, men la opp et godt opplegg for ham. De gjorde nesten alt man kan drømme om, sier Olav Strand.

Strand har vurdert å lage flere annonser, men de bør slås opp i regjeringskontorene, mener han. I et forsøk på å bosette mannen som til slutt fikk hjelp av annonsen, besøkte han Hamar, Bergen og Gjøvik. Det var på en måte å markedsføre et menneske, innser Strand.

– Han var enkel, og snill, men alvorlig syk.

Kommunene avslo.

De var åpne om at det handlet om økonomi, og det er hovedgrunnen til at kommuner ikke vil ta i mot krevende flyktninger, mener Strand. Når tilskuddene fra staten tar slutt etter fem år, frykter rådmennene at de videre må dekke store kostnader selv. Staten burde gi garantier for at pengene fortsetter å komme, mener han.

– De større kommunene har fagkompetansen, men de trenger langsiktig økonomi. Det vil åpne dørene til disse flyktningene. Jeg ser ingen annen mulighet, sier Olav Strand.

Det hevdet UDI-direktør Frode Forfang overfor Vårt Land i august: Staten bør peke på hvilke kommuner som skal ta i mot dem og ta hele regningen.

Norsk på TV

Det er trangt på Albakov Magomeds rom. Det ligger i første etasje av huset der de fleste syke bor. Kjøleskap, sofa, seng og en stor TV tar opp mesteparten av gulvplassen. Norsklæreren hans har gitt ham beskjed om å se norsk TV for å bli bedre i språket. Men han kikker også en del på russiske kanaler der han finner nyheter og filmer.

LES OGSÅ: KrF stoler på Ernas asyl-løfte

Han viser fram et tomt medisinbrettet.

– Hvis jeg ikke tar medisiner, blir jeg urolig om natten.

På Hobøl er han den som har ventet lengst for å få et permanent sted å bo.

– Hva tenker du om at det tar så lang tid å skaffe deg et bosted?

– Da jeg kom hit første gang så jeg at mange ble bosatt. Nå er det mange som venter. En gang blir det vel min tur, sier Albakov Magomed.