På underarmene til samboerparet Elin Beate Bjørnshammer og Svend Erik Johansens lyser ordet «Donor» lang vei – risset inn i grønn skrift for all fremtid. Tatoveringene tok de mest for sikkerhets skyld: Om de havner i en dødelig ulykke, skal det ikke være tvil om hvor organene deres skal ta veien.
– Jeg synes ikke donorkortet i lommeboka eller registrering via en app på telefonen var nok. Jeg vil være helt sikker på at budskapet om at jeg er organdonor når frem, forklarer Bjørnshammer.
Sikkerhet
For Bodø-væringen er opptatt av å sikre at informasjon om hvem som er donorer, når frem. Hun skulle gjerne sett at det fantes et donorregister i Norge:
– Jeg tror det kan være en enklere løsning, som ville gitt helsepersonell kjappere svar. Hva hvis noen ikke har med seg donorkortet eller telefonen, eller ikke har snakket med familien om det? spør Bjørnhammer.
Følg oss på Facebook og Twitter!
Hun støttes av Sølvi Damm. Den bergenske pensjonisten har gått med donorkort i lommeboka i 30 år.
– Jeg bekymrer meg for at det ikke finnes noe donorregister, sier Foss, som både har slitt ut tre donorkort og gitt barna beskjed om at hun vil være donor.
Likevel uroer hun seg stadig for at det ikke er nok:
– Hva om jeg blir utsatt for en ulykke uten å bære med meg donorkortet – og det ikke er mulig å få tak i pårørende? Hadde det ikke vært bedre å etablere et donorregister?
LES OGSÅ: Skyver giverne fremst i donorkøen
Ikke nødvendig
Hege Lundin Kuhle, daglig leder i Stiftelsen Organdonasjon, sier hun stadig vekk får nettopp det spørsmålet.
– Før jeg begynte å jobbe med disse spørsmålene selv, ringte jeg faktisk til daværende styreleder i Stiftelsen Organdonasjon og spurte om det samme – jeg var så sint og klarte ikke helt å forstå at det ikke fantes, forteller Kuhle, som ser det som helt naturlig at folk lurer. Selv er hun i dag helt overbevist om det motsatte: Norge trenger ikke donorregister.
– Det er flere andre europeiske land som har innført donorregister, men deres erfaringer tyder på at det ikke er noen god løsning. Her er hele det europeiske fagmiljøet og EUs helsepolitikere samstemte, forklarer stiftelseslederen.
LES OGSÅ: Få svar om «donor-nei»
Hjelper ikke
Hun viser til at undersøkelser ikke har funnet sammenheng mellom donorregister og donorrate, og at et register også kan skape problemer:
* Det kan være vanskelig å få ut informasjon om at man må registrere seg.
* Umulig å holde registeret oppdatert i sanntid.
* Millionkostnader i drifting av registret.
Avgjørende prat
I alle tilfeller der organdonasjon blir aktuelt vil også sykehuspersonell ha en samtale med pårørende, for å bekrefte avdødes holdning. Dette skjer uavhengig av om man registrerer donorer, forteller Kuhle.
– Kan man være sikker på at helsepersonell finner ut at man er organdonor ved ulykker?
– Helsepersonell er pliktige til å ta opp spørsmålet med pårørende, så sånn sett vil man få svar på spørsmålet. Men det er klart: De gangene der man ikke har snakket med sine nærmeste om man vil være organdonor, kan det bli et problem, svarer Kuhle, som derfor oppfordrer til å informere sine nærmeste om hva man mener.
LES OGSÅ: Tror info gir donor-ja
Forsikring
En tatovering er hvert fall en måte å informere på som er klar og tydelig, sier Kuhle, selv om et slikt valg ikke er for alle.
Samboerparet Bjørnshammer/Johansen opplever at tatoveringen skaper bevissthet og inspirerer de rundt. Men tatoveringen er også en forsikring.
– Det er ikke alle i familien som er enige i at organdonasjon er riktig. En tatovering er en måte å sikre seg på, i fall de pårørende skulle si nei, sier Elin Beate Bjørnshammer.