Få svar om «donor-nei»

Antall nordmenn som har behov for nye organer har skutt kraftig fart, men tallet på dem som gir holder ikke tritt: Tall fra Oslo Universitetssykehus viser at ventelistene på nye organer aldri har vært høyere.

– Selv om Norge er et av landene i verden med kortest ventelister og ventetider, er køene likevel for lange. Det er med bekymring vi ser hvor mye listene har økt det siste året. Flere får tilbud om transplantasjon, og det er bra, men da må også tilgangen på organer øke. Det har ikke skjedd, sier Hege Lundin Kuhle, leder i Stiftelsen Organdonasjon

Følg oss på Facebook og Twitter!

Opp til pårørende

I dag er det opp til deg selv om du vil være organdonor om du dør etter ulykke eller brå sykdom. Men det er dine pårørende som får spørsmålet om du ønsket å være donor eller ei. Det er også de som må ta den endelige beslutningen for deg dersom du selv aldri tok stilling til det.

I 2014 sa en av tre pårørende nei da de måtte ta valget om organdonasjon.

Vi vet lite

Valget deres kan bety liv eller død for de 418 nordmenn som ved utgangen av 2014 sto i donorkø. Likevel vet vi lite om begrunnelsene til de som sier nei.

– Det finnes ingen studier i Norge på hvorfor folk egentlig sier nei, sier Torgunn Bø Syversen, donor-sykepleier ved Ullevål sykehus som har tatt mastergrad på pårørendes erfaring med organdonasjon.

Hun jobber daglig med å sikre gode rutiner rundt organdonasjon:

– I min jobb spør vi i ettertid helsepersonellet som har hatt kontakt med pårørende som sa nei til organdonasjon, om hvorfor de sa nei. De fleste registrerte svar er «Vet ikke». Det vil si at helsepersonellet ikke fikk en klar forståelse av hvorfor «nei-et» kom, sier hun.

Heller ikke der avdøde selv har uttrykt klar motstand, vet de særlig om hvorfor, og også dette burde man studere nærmere, mener sykepleieren.

LES OGSÅ: Troen påvirker

Burde studere

– For mange kan det være for utfordrende å ta stilling til et slikt spørsmål for første gang i en situasjon som gjerne er preget av sjokk og sorg, forklarer Kuhle i Stiftelsen Organdonasjon.

Hvis den avdøde hadde snakket med sine nærmeste om spørsmålet på forhånd, hadde situasjonen blitt enklere for de pårørende, sier hun:

– I utgangspunktet er vi ganske sikre på at folk flest er veldig positive til organdonasjon. Det store problemet er at mange aldri har snakket med sine nærmeste om det, sier Kuhle.

I sorg og krise

Hun mener større satsing på informasjonsvirksomhet er svaret på donormangelen. I tillegg trekker hun frem betydningen av det som skjer i sykestua: Måten spørsmålet om organdonasjon blir tatt opp på av lege eller sykepleier avgjør ofte svaret.

Også sykepleier Syversen trekker frem informasjonsutfordringer – spesielt det at mange pårørende ikke kjenner til dødsbegrepet «opphørt hjernesirkulasjon»:

– Kriteriet for å donere organer i norsk lov er at du skal ha påvist totalt opphør av hjernesirkulasjonen ved kliniske tester og røntgenundersøkelse. Dette påvises mens hjertet fortsatt slår og avdøde fortsatt ligger tilkoblet respirator. Når man ser helt lik ut som man gjorde under livreddende behandling, er det en utfordring for pårørende i sorg og krise å ta innover seg situasjonen, forklarer hun.

Når hjerneaktiviteten har opphørt, men hjertet fortsatt slår, står det om timer. Slitne pårørende har kort tid til å ta en beslutning. Det øker betydningen av kunnskap på forhånd, sier sykepleieren.