– Det verste er den sosiale isolasjonen

SKIEN: – Det er tidkrevende og tungt å omgås afasirammede. Venner står ikke nettopp i kø for å dra på tur med oss, konstaterer Berit Rolandsen (65).

Hun er gift med Per Håkon (70), en av 60.000 nordmenn som lever med store funksjonsnedsettelser etter å ha fått slag. Han var 56 år da livet tok en helt ny vending.

Trenger tid

Per Håkon tegner et totall og tre nuller i luften, for å fortelle at det var i år 2000 han fikk hjerneslag. Språksenteret ble hardt rammet, og han ble lam i høyre side. Kroppen har han trent opp til en viss grad, mens språket fortsatt er dårlig.

Ingen skal imidlertid ta ham for å gi opp. Han har humøret i behold og gjør alt som står i hans makt for å forklare hva han mener – ispedd «uff» og «søren og» når tunga ikke vil lystre.

– Gi afasirammede tid, oppfordrer Berit.

– Per Håkon prøver gjerne tre ganger. Forstår vi ikke da, sier han «glem det!» – til stor frustrasjon for den som har brukt lang tid på å forsøke å skjønne hva han sier.

LES OGSÅ: – For dårlig oppfølging

– Skjult handikap

– Jeg tror ikke folk forstår hvilket stort handikap det ikke å kunne snakke er. Funksjonshemmede er liksom per definisjon de som sitter i rullestol, men det er så mange som lever med usynlige handikap, påpeker Berit Rolandsen.

– Afasi er en skjult funksjonshemming. Den maskerer ofte personens intelligens, gir lav selvfølelse og medfører ofte sosial isolasjon.

Per Håkon Rolandsen er utdannet skogtekniker og prosessoperatør, men jobbet med attføring på Norsk Hydro da slaget inntraff. Ironisk nok hadde attføringstilbudet blitt lagt ned da han selv trengte hjelp for å komme tilbake i jobb.

Jakt og fiske var Per Håkons store hobbyer. Pluss fotografering. Det spreke ekteparet var dessuten mye på ski og gikk turer. Etter slaget ble livet totalt annerledes.

– Det første året trodde vi alt ville vende tilbake til det gamle dersom Per Håkon trente nok og vi fikk de rette hjelpemidlene. Det var tungt da vi måtte innse at skadene var varige.

Venner forsvinner

En logoped fra Sunnaas fikk ekteparet til å samle familie og venner til en informasjonskveld om afasi. Nyttig, konstaterer Berit. Per Håkon nikker.

Ekteparet roser også Skien kommune, som stilte opp med ergoterapi, fysioterapi, slagtrim og lokal logoped. Nå er Per Håkon med på et tilbud som omfatter intensiv språktrening tre ganger i uka. Fremgangen er ikke stor, men likevel merkbar.

Alt som kan gi ham et mer utviklet språk er verdt å satse på, mener de to – for det er der den største funksjonshemningen ligger.

– Når familiemedlemmer og venner forsvinner fra vår omgangskrets, har det med Per Håkons språkvansker å gjøre. En slektning sa det rett ut: «Jeg tør ikke besøke Per. Jeg vet ikke hvordan jeg skal snakke med ham.»

– Heldigvis har vi noen venner igjen, og til alt hell tar Per Håkon situasjonen med godt humør. Den sliter mer på meg, medgir Berit.

Torstein er topp. Tapet av selvstendigheten er en annen utfordring ved å leve med afasi. Per Håkon kan ikke lenger ta en telefon på egen hånd, langt mindre ordne opp i praktiske saker. Til alt hell har han fått innvilget personlig assistent.

– Torstein er topp, erklærer Per Håkon.

I ti år har Torstein Dale vært en viktig del av Per Håkons liv og hverdag. Ja, ikke bare hverdags, for Per Håkon og Torstein har også vært på flere ferieturer sammen. Helt til Kina har de reist. Både Berit og Per Håkon liker å reise, og med grundige forberedelser har det latt seg gjøre også etter slaget.

Utstilling. – Hvordan ser hverdagen din ut?

– Jeg kjører scooter, ofte til Porsgrunn.

På kjøpesenteret Down Town treffer han venner, forstår vi.

– Jeg er veldig glad for at Per Håkon er så sosial. Mange slagrammede stenger seg inne, sier Berit, som jobber som lærer.

– Jeg har med kamera, smiler Per Håkon, som har beholdt og utviklet fotointeressen, og alltid har minst ett kamera med.

Før var tre speilreflekskamera og et utall objektiv faste følgesvenner. Nå kan han ikke lenger holde i et speilreflekskamera, fordi høyre hånd er lam. Venstre hånd tillater bare at han tar bilder opp ned.

– Teknikken er imponerende, sier Per Eirik Hekkelstrand, fotosjef i lokalavisa Varden.

– Ikke bare tar han bilder med venstre hånd, som er vanskelig nok, men han må snu kameraet for å få utløserknappen under slik at den bevegelige tommelen kan betjene den.

Resultatene er så bra at Per Håkon forbereder separatutstilling i oktober.

Jazz og film

Selvsagt savner han tida som jeger og fisker, men nå er livet som det er. Per Håkon har fast plass i Skiens storstue Ibsenhuset, og om sommeren får han med seg så mange jazzkvelder i Brekkeparken som mulig.

– Jeg gjør innkjøp også. Og så ser jeg nyheter og film på PC-en, pluss hører på lydbøker. Jeg har det bra!