Det store sviket

Hun var 23 år, tjenestepike og bodde i Aurskog i Akershus, midt mellom Oslo og svenskegrensen. Nylig hadde hun hjulpet to norske menn som var på flukt fra tyskerne over til Sverige. Det fikk Gestapo nyss om. 7. januar 1944 ble Aud Maggi Andersen arrestert.

To år senere, i februar 1946, dømmer Eidsivating lagmannsrett Aud Maggi Andersen, nå 25, til døden for angiveri som førte til at flere motstandsfolk ble arrestert og drept av tyskerne.

LES MER: De som elsket Russland

Vil vite mer

Historien hennes er en av mange som Eirik Veum, NRK-journalist og forfatter, forteller i sin tredje bok om Nådeløse nordmenn. Han har fått tilgang til dokumenter fra politiavhør og landssviksaker blant annet fra personer som har materialet i privat eie. Betingelsen er at han ikke forteller hvem.

– Jeg merker et stort behov for mer informasjon om krigen, og får henvendelser fra etterkommere, familie og andre rundt som spør: Kan du fortelle noe mer?

Veum har fått kritikk for at han navngir personer som utførte eller bidro til krigsforbrytelser. Han tror ikke noen vil bruke opplysningene til å mobbe eller trakassere etterkommere for noe som skjedde for 70 år siden.

Den første boka handlet om personer i statspolitiet, den andre om nordmenn i hirden, og den tredje som kom i høst, om nordmenn i tjeneste for Gestapo, det tyske sikkerhetspolitiet. Veum forteller i den siste boken at Gestapo i noen tilfeller måtte fengsle nordmenn de hadde i sin tjeneste, fordi de ikke hadde den nødvendige respekt for menneskeverdet.

Veum mener at vi i flere generasjoner har hatt et skeivt bilde av krigshistorien.

– Når vi har gått i tre generasjoner og trodd at vi var et samlet folk som stod opp mot en okkupant, og det kommer fram at det ikke var slik, skaper det voldsomme reaksjoner. Allerede på 1960-tallet kom historikere med de første antydningene om at noe som var skeivt, men det er først nå og i min generasjon at det for alvor begynner å ta av gjennom filmer og bøker som setter søkelys på det.

Det norske oppgjøret etter krigen bygde på straff. Noen har kritisert straffene for å være for milde. Mange ble benådet lenge før hele straffen var sonet. Den norske sosiologen Nils Christie, har vært en av personene som har holdt fram en alternativ måte å håndtere kriminelle handlinger på, en gjenopprettende rettferdighet. I en berømt artikkel fra 1977, «Konflikt som eiendom», sier Christie at vestlige lands rettssystem er problematisk fordi det stjeler konflikten fra de rettmessige eierne, nemlig nabolagene der forbrytelsen har skjedd. Inspirasjonen hentet Christie fra afrikansk tradisjon, der han hadde sett saker der domstolen bringer sammen både offeret, gjerningspersonen og nabolaget for å bli enige om hva som kan gjenopprette relasjonen.

SE BILDER: Frigjøringen av Finnmark

Mystisk

23-årige Aud Maggi Andersen ble kastet i fengsel av Gestapo, først i Bredtveit og så Grini fangeleir. 7. mars 1944 blir hun hentet inn til avhør.

Den 23-årige kvinnen er nå mistenkt for motstandsarbeid (...) SS-offiserene gir henne beskjed om at saken hennes er alvorlig og at hun må regne med at etterforskningen vil dra ut i tid. (...) Et par uker senere, 23. mars 1944, blir Aud Maggi Andersen løslatt uten noen nærmere forklaring. (...) Hun synes selv det er litt merkelig. Noen uker senere, mot slutten av april, får hun en innkallelse til et møte på Victoria Terrasse. Der skal hun i samtale med Ernst Josef Albert Weiner. I møtet foreslår Weiner at hun bør begynne på et radiotelegrafikurs. (...) Kurset fremstår som litt mystisk for Aud Maggi Andersen.

Det er bare begynnelsen.

Tutus tilgivelse

Noen uker før Eirik Veums bok kom ut, var Desmond Tutu på norgesbesøk sammen med datteren Mpho Tutu. De har skrevet boken Tilgivelse. Fire steg mot fred med deg selv og fred i verden. Som leder for Sannhets- og forsoningskommisjonen på 1990-tallet har han ofte fått spørsmål om hvordan Sør-Afrikas befolkning klarte å tilgi det grusomme og urettferdige de opplevde under apartheid.

«Den gang visste vi at den eneste måten vi kunne redde landet vårt fra å bli fullstendig ødelagt, var å fortelle sannheten og forsone oss med historien», skriver Tutu.

De fire stegene er kort sagt: Fortell din historie. Sett ord på smerten. Tilgi. Forny eller forløs relasjonen.

«Det finnes ingenting som ikke kan tilgis, og det finnes ingen som ikke fortjener tilgivelse. Når du skjønner at vi alle er bundet sammen – enten gjennom fødsel, tilfeldigheter eller bare gjennom vår felles menneskelighet – så vil du skjønne sannheten i dette. Jeg har ofte sagt at Sør-Afrika ikke ville hatt noen framtid uten tilgivelse. Vårt raseri og ønske om hevn ville ødelagt oss. Det gjelder like mye på det personlige plan som på det globale», skriver Tutu.

NRK-journalist og mangeårig korrespondent Tomm Kristiansen fulgte sannhetskommisjonen, og mener den gjorde noe med landet.

– I tre samfulle år satt sørafrikanere måpende og så på direktesendt fjernsyn. Mange hvite sørafrikanere hadde kanskje hørt noe, men trodde det var kommunistpropaganda fra ANC. Så stod hvite menn der og sa at alt dette bestialske har vi gjort, og vi ber om unnskyldning.

Tutu var opptatt av at sannheten først måtte fram. Vilkåret var at gjerningspersonene måtte si hva de hadde gjort. Så fikk de gå fri, uten straff. Meningen var at ofrene skulle få en erstatning, men den ble så liten at den bare var symbolsk. Kristiansen mener at de aller fleste møtte opp og fortalte. De som ikke gjorde det, risikerte å bli angitt senere.

– Når du har sittet der og hørt historiene, så river det i hele min forståelse av rettferdighet at de karene kan gå ut døra. Det er ikke rettferdig, men det måtte gjøres.

Lummert begrep

Leder ved Norges Hjemmefrontsmuseum, Arnfinn Moland, liker ikke ordet forsoning.

– ­Det ordet blir brukt i tide og utide. Forsoning kan du først få idet den som blir dømt inngår i en prosess der de sier at vi aksepterer straffen. Da kan du ta hvilken som helst motstandsmann eller kvinne i hendene. Men du kan ikke rope etter forsoning i de miljøene som ikke har tatt et oppgjør med det de var med på. Forsoning er et lummert begrep, sier Moland.

Han tror ikke den sørafrikanske måten å ta oppgjør på hadde vært noe for Norge for 70 år siden. I ettertid har fagfolk begynt å snakke om en «gjenopprettende rettferdighet», restorative justice.

– Ingen hadde hørt om den metoden. Sør-Afrika hadde hatt tilnærmet borgerkrig. Norge var okkupert, og noen gikk i fremmed lands tjeneste. Selv om det stadig blir brukt negative adjektiver om det norske oppgjøret, er konklusjonen i fagmiljøer som studerer dette, alltid at det var et bra oppgjør, så bra som en kan forvente.

– Hvor lukket eller åpent vil du si at det norske oppgjøret har vært?

– Jeg kan ikke se at det var mer lukket enn noen annen prosess. Rettsvesenet gjorde en enorm anstrengelse for å få dette avviklet så fort som mulig, og sakene ble referert i aviser. Mens saker ble omtalt ved navns nevnelse i avisene like etter at det skjedde, er det ikke like relevant eller like enkelt å gjøre i dag, sier Moland.

Han er glad for at Landssvikarkivet fra nyttår blir åpnet.

– Det vil først og fremst lette forskningen veldig. Da får du tilgang på en helt annen basis enn sak for sak.

Nøkkelrolle

Aud Maggi Andersen fikk ikke bare telegrafkurs, men også jobb som hushjelp hos Weiner.

I tillegg til å gå på kurs får hun tilbud om å utføre andre typer oppdrag. Den unge kvinnen takker ja (...). Hun skal nå forsøke å få tak i, og rapportere inn, opplysninger om illegalt arbeid, motstandsvirksomhet, ulovlige aviser og annen aktivitet som kan knyttes til Milorg. (...) Alt hun kan komme over er av interesse. (...) En gang i løpet av høsten 1944 møter hun en mannlig bekjent på Møllhausens konditori. (...) Han er 22 år og kommer fra Oslo. Han har over en periode vært involvert i motstandsarbeid, først og fremst sabotasje. (...) Det blir etter hvert klart for Aud Maggi Andersen at guttegjengen hun har kontakt med, er en sabotasjegruppe tilknyttet motstandsbevegelsen. De unge guttene går under navnet «Formo-gruppen» eller «Ullevål-gruppen» (...) Totalt blir 16 unge menn tatt av det tyske sikkerhetspolitiet under denne aksjonen og siktet for sabotasje. Aud Maggi Andersen spilte en nøkkelrolle under opprullingen, og det var hennes infiltrasjon som gjorde at sikkerhetspolitiet fikk et godt nok grunnlag til å kunne slå til. De dømmes til strenge fengselsstraffer, men sju av dem blir likevel skutt tidlig om morgenen den 9. februar 1945 på Akershus festning. Det skjer som en reaksjon på motstandsbevegelsens likvidering av Statspolitiets sjef Karl Alfred Marthinsen.

Etter at Andersen ble dømt til døden i mars 1946, ble dommen i Høyesterett omgjort til tvangsarbeid på livstid. I desember 1951 ble hun benådet og løslatt. Da hun døde i 2000, kjente ikke sønnen hennes til fortiden hennes, men skjønte at det var noe der og begynte å undersøke. Han sier til NRK at han synes det er viktig at historien kommer fram.

Gikk fri

Tomm Kristiansen understreker at det ikke var forsoning, men realpolitikk som drev fram prosessen i Sør-Afrika.

– Her dreide det seg om forbrytelser begått så langt tilbake som i 1961 som hadde brent seg fast i Sør-Afrikas bevissthet, som Steve Biko og martyrene i kampen mot apartheid. Hvordan skulle man 30 år etterpå finne bevisene? Ville man risikere at disse drapene skulle bli henlagt?

Steve Bikos familie ønsket at politimennene som mishandlet ham til døde, skulle få straff. Det ble en lang diskusjon i kommisjonen.

– Jeg skjønner veldig godt at familien reagerte. Det er som om dommen over Vidkun Quisling var at han fikk amnesti. I Sør-Afrika ville han og alle nazister gått fri, og de ville blitt tilgitt av de familiene de hadde drept medlemmer av.

Kristiansen mener at sammenligningen kanskje gjør det mulig å skjønne hva denne tilgivelsen egentlig dreier seg om. Det handlet om hvordan landet kunne komme videre. Og det kan se ut som det virket.

– Ikke én av de politimennene som sto frem med navn og adresse for kommisjonen ble skutt, angrepet eller ydmyket av familiene til de rammede. Det er blant jordens mirakler som vi er de siste til å forstå oss på, sier Kristiansen.

Ubuntu

Desmond og Mpho Tutu skriver om det afrikanske uttrykket ubuntu. Det betyr menneskelighet. Tanken er at en person bare kan være akkurat den man er gjennom andre mennesker. Vår menneskelighet henger sammen med andre, og denne forbindelsen er selve roten av hvem vi er. De skriver:

«Kvaliteten på menneskenes liv på denne planeten er ikke mer enn totalsummen av vår daglige samhandling. Hver gang vi hjelper noen, og hver gang vi skader noen, påvirker vi verden dramatisk. (...) Tilgivelse er nøkkelen til å gjenopprette forholdene. Det er slik vi reparerer flenger i samfunnsveven. Det er slik vi hindrer at våre menneskelige fellesskap rakner».

Tomm Kristiansen har snakket med folk i både Sør-Afrika, Rwanda og Kongo om den vanskelige veien til å tilgi. Mange har opplevd at så lenge du ikke kan tilgi den som har forgrepet seg, vokser et hat som på mange måter lammer deg selv. Men det betyr ikke at dette er enkelt.

– Vi kan sitte på avstand og snakke om tilgivelsen, men når politimannen står der og forteller, og moren sitter og hører på hvordan de bandt en tolvåring i beina etter en bil og kjørte gjennom townshipen til skallen sprakk for å avskrekke folk – skal du tilgi ham som gjorde det? Skal du tilgi politimannen som kappet av hånden på en mann og satte den på sprit og hadde den på kontoret? Skal du tilgi en sånn mann? Ja, det var det som skjedde.

NRK-journalisten tror Eirik Veums arbeid rokker ved vår norske forståelse av vår edelhet.

– Vi var kanskje ikke så edle som historikerne har gjort oss. Eirik Veum understreker det samme poenget som Tutu: Sannheten må på bordet. For uten sannheten er vi på vei inn i akkurat det samme én gang til.