Børre Knudsens datter mener både farens støttespillere og motstandere plaget familien

I dagens avis skriver Kjersti Sunniva Iden Knudsen kronikk fra sitt liv som datter av abortmotstander Børre Knudsen. Med det vil hun åpne for refleksjon og sette punktum.

Kjersti var den eneste av Knudsens barn som sa ja til å medvirke i kinoaktuelle «En prest og en plage». I filmen konfronterer hun faren med at han var mest opptatt av egen kamp. I kronikken er det menneskene i miljøet rundt faren hun vil nå.

[ LES KJERSTI IDEN KNUDSENS BERETNING «EN PREST OG EN PAPPA» HER. ]

Mobbing må «tåles». Kronikken beskriver hennes møter med støttespillere og motstandere, velsignelser og hat.

Kjersti Knudsens barndom var ikke lett. Derfor oppleves det tungt å lese kommentarer på nett av typen: «Ja, leit at ungene ble sjikanert, men når han tråkket på og ødela så mange unge kvinner, må han jo tåle at barna blir mobbet!».

LES MER: Børre Knudsen: Kampen var ikke forgjeves

En forskjell. Både hennes far og hans motstandere brukte sterke virkemidler. Børre Knudsen aksjonerte med blodige fosterdukker og ble tidvis politibeskyttet mot aktivistenes raseri under aksjonene.

LES MER: Ragnhild Knudsen: Vet ikke om kampen var verdt prisen

Blant aktivistene var medlemmer av Kvinnefronten og Kvinnegruppa Ottar. Ane Stø, leder i Ottar, deltok på noen av aksjonene. Hun mener Knudsen krenket mange kvinner, men tar avstand fra handlinger som å ringe og skjelle ut barna hans.

– Det er stor forskjell på å være ute i offentlig konfrontasjon og debatt, og å gå løs på noen sine unger, sier Stø.

LES MER: Prestefiende ville sette Børre Knudsen til veggs

Kjenner igjen beskrivelsen. Børre Knudsen hadde også støttespillere som tok mye tid. Blant dem er Per Kørner, en av prestene Knudsen på slutten av 80-tallet opprettet menighetsnettverket Strandebarm prosti med.

Kørner kjenner godt til situasjonen datteren beskriver.

– Selv har jeg bare vært hjemme hos dem en gang, men jeg vet at folk stadig har kommet til og gjort det vanskelig for familien.

LES MER: Føler jeg kjenner Børre Knudsen etter å ha sett filmen

Media var verst. Kørner har aldri har vært tett på Knudsens familie, men tror mediene var de mest plagsomme.

– Media har hatt et voldsomt kjør. Slik var det for meg og min kone, og slik var det nok for Børre og familien og. De kom både direkte på døra og ringte i tide og utide.

Det selverklærte «motbispedømmet» Strandebarm brukte medieoppmerksomheten til å få ut budskapet. Det var en vanskelig balanse, for ingen av prestene ønsket konstant mediekjør.

– Dette var en tid uten mobiltelefoner, og mediene kom overalt for å få tak i meg. Selv følte jeg meg nokså kjeppjaget til tider.

[ SE TRAILER FRA BØRRE KNUDSEN-FILMEN HER ]

– Dere la selv opp til å utnytte oppmerksomheten. Er det virkelig rettferdig å skylde på media?

– Til en viss grad, ja. Selv deltok jeg ikke på demonstrasjoner eller lignende, men media kom jo uansett. Jeg er enig i at vi må ta ansvaret selv, men konene våre kom ufrivillig opp i det.

Kørner kjenner ikke skyld for å ha dratt media inn i livet til egne barn. De har klart seg bra, mener han.

OM FILMER: Siste scener av en tung kamp

Ikke munnkurv. Ottar-leder Ane Stø har sympati med Knudsens historie, men understreker at hensynet til barn ikke skal hindre offentlig debatt.

– At folk har meninger om foreldrene ens er sårt, men foreldre skal ikke få munnkurv av den grunn.

Som leder av Kvinnegruppa Ottar, som provoserer med synet på pornografi, vet Stø at barn av offentlig utskjelte kan ha det tøft.

– Når mora di skjelles ut i avisa «for å være en grusom person som vil ta fra folk retten til et seksualliv» er det ikke gøy å gå på skolen dagen etter, sier hun.

Hun understreker at hun selv aldri har vært så kjent og kontroversiell som Knudsen. Likevel påpeker hun at mange barn står i lignende situasjoner. I slike tilfeller har både skolen og familien selv et ansvar.