Sceneskifte for Zeuthen

Den danske dikteren, lyrikeren og musikeren Nikolaj Zeuthen er vant til å prestere foran folk. Nå er scenen en annen. Mikrofonstativet er byttet ut med prekestol.

I et stort mursteinsbygg i den mer fasjonable bydelen Frederiksberg i København har Nikolaj Zeuthen kontor.

I sin halve stilling i Sankt Markus kirke har han begynt å bli godt vant til den nye rollen som prest. En rolle han ble ordinert til i desember i fjor.

Foran venner og familie skjedde det, iført den hvite prestekragen og en lang, svart, skreddersydd prestekjole.

En uvant kleskode, som de siste månedene har blitt fast søndagsantrekk for den nye presten.

Men hvordan hadde det seg at den ikke-troende, som både skriver musikk og bøker, ville bli prest?

Et ikke-kristent hjem

Som barn vokste forfatteren opp i et hjem med mye kreativitet og tankefrihet. Alle tanker var lov, men å tenke på tro falt ikke gutten naturlig. Ingen i familien var troende.

– Møtte vi religiøse som ville dele ut pamfletter på gaten, så tenkte vi heller at de var litt merkelige mennesker, minnes Zeuthen.

Fordommene lå der kanskje underbevisst, men de preget ikke hjemmet deres nevneverdig. Ingen dåp, ingen kirkegang og ingen bibellesing – sånn var det i det ikke-kristne hjemmet.

I dag har Zeuthen egen familie – kjæreste og tre barn. Da barna vokste opp lot heller ikke Zeuthen dem døpe.

Men med årene vokste nysgjerrigheten. Finnes det noe mer mellom himmel og jord? Hva er Den hellige ånd? Og hva var egentlig greia med Jesus?

Nikolaj Zeuthen

---

Nikolaj Zeuthen

  • Forfatter, lyriker og musiker bosatt i København
  • Ordinert som prest i Folkekirken i Danmark i 2022
  • 46 år
  • Trebarnsfar
  • Gitt ut blant annet åtte diktsamlinger, to romaner og én novellesamling

---

Mange veier til tro

På spørsmål om hva som var vendepunktet i hans forståelse av tro stopper Zeuthen opp.

Forfatteren lar spørsmålet synke inn, før han lener seg tilbake og kaster et blikk ut av kontorvinduet i andre etasje.

Det skal vise seg å være et vanskelig spørsmål å besvare.

– Jeg tror det er vanskelig å fortelle om sin trosreise på en sannferdig måte, fordi den består av så mange forskjellige spor, sier Zeuthen.

Når Zeuthen snakker velger han sine ord med omhu.

På måten han formulerer seg på er det lett å forstå at han i tillegg til å være prest, bruker tiden på å skrive bøker og sangtekster.

Jeg likte å knele sammen med mennesker jeg nesten ikke kjente. Å gjøre noe intimt og uvant, som man ellers ikke gjør.

—  Nikolaj Zeuthen

Det var aldri ett øyeblikk som snudde opp ned på hans gudstro, heller en interesse som over tid utviklet seg til noe mer. En solid tro og et ønske om å forkynne, forklarer han.

Band med et gudsbegrep

Når Zeuthen begynner å nøste opp i trosreisen sin, trekker han frem bandet «Skammens vogn» som han og to kompiser startet i 2006.

De musikkinteresserte vennene han fikk på skolen var åpne, og i fellesskapet dem imellom ble det skapt rom for å prate om eksistensielle spørsmål, personlige problemer og utfordringer med det å være menneske.

– Vi utviklet et språk som inneholdt et gudsbegrep. Språket vårt var litt humoristisk, i tillegg til å være seriøst på samme tid, beskriver Zeuthen.

Etter hvert fikk også sangtekstene et innslag av det språket de hadde skapt dem imellom.

---

4 raske

  • Gud er: Det virkelige
  • Jeg klarer meg ikke uten: Sort te om morgenen
  • På gravsteinen min skal det stå: Ingen grunn til å stanse her
  • Boka alle må lese: Langt fra Gud 1 + 2

---

Da bønn ble en del av hverdagen

Innenfor familien Zeuthens fire vegger var det ikke bare problemfritt, da han var barn skilte foreldrene seg, og moren utviklet en alkoholavhengighet.

For å bearbeide inntrykk fra barndommen begynte derfor den danske forfatteren på et tolvtrinnsprogram arrangert av Adult Children of Alcoholics (ACA), for fire-fem år siden.

ACA har samme grunnstruktur som Anonyme alkoholikere, og er for barn av alkoholikere og andre dysfunksjonelle familier.

Gjennom programmet gjelder det å jobbe med følgene av det å vokse opp i et hjem med alkoholisme.

Man snakker om en «makt» og en «gud», men det er opp til deltakerne selv hva de legger i begrepene.

– Programmet har et slags kristent tankegods, sier Zeuthen.

Samlingene bestod i å dele erfaringer, men også å be sammen. Dette var hans første møte med en åndelig praksis.

– Vi satt rundt et bord, og så tok man ordet om man ønsket. Folk delte svært personlige og vanskelige ting.

Da han var ferdig i terapi, tok han med seg én ting inn i hverdagslivet sitt, nemlig bønnen.

Kirkesporet

Samtidig som lyrikeren brukte kvelder sammen med andre som i likhet med ham hadde vokst opp tett på alkoholisme, begynte Zeuthen også å gå i kirken.

Enda et spor til hans fascinasjon for tro.

– Jeg hadde et behov for å søke til et sted hvor jeg kunne ha en åndelig praksis uten å måtte være så synlig, eller dele så mye personlig.

– Det interesserer meg å se villskapen, mystikken og det vanvittige i troen

—  Nikolaj Zeuthen

Etter å ha fått den hjelpen han trengte, sluttet han på tolvtrinnsprogrammet, etter litt under to år. Han begynte heller å gå fast i kirken hver søndag.

– Jeg ble bare langsomt glad i det. Glad i den tradisjonen og den praksisen man har i kirkerommet. Jeg likte å knele sammen med mennesker jeg nesten ikke kjente. Å gjøre noe intimt og uvant, som man ellers ikke gjør.

Et prestekall

Under søndagsgudstjenestene begynte en tanke å slå ham. Det kunne like gjerne være han som sto og forkynte, i det han beskriver som «idiotiske klær». Etter oppfordring fra flere hold, begynte han på en erfaringsbasert master for å bli prest.

– Jeg var litt nervøs for å komme ut av «kristenskapet», men både familie og venner har vært veldig støttende.

Min tro med danske Nikolaj Zeuthen. Lyriker, forfatter, musiker og nå prest.

Og støtte viste de blant annet da Zeuthen og barna lot seg døpe under koronapandemien.

Da den eldste jenta Lise skulle konfirmeres, ville hun gjøre det kirkelig, og hun måtte derfor døpes først. Omtrent samtidig hadde den danske forfatteren tatt fatt på prestestudiene, og ville selv la seg døpe.

Kanskje jeg faktisk hviler i troen, men noen ganger glemmer det litt

—  Nikolaj Zeuthen

Han syntes det ville vært fint og naturlig om hans to sønner, Per og Ole, også ville la seg døpe i kirken. Og det ville de.

– Jeg tror ikke mine barn ser på seg selv som troende eller kristne, men jeg føler at jeg likevel har gitt barna mine en gave. Nå kan vi snakke om religiøse ting, om tro og vi har noe å henvise til. Jeg føler det er en viktig dimensjon å ha med hjemmefra.

Zeuthen beskriver øyeblikket som bevegende.

Og nå, som neste barn i rekka skal konfirmeres, må konfirmanten gå i høymesse, som en del av konfirmasjonsundervisningen, med sin far som prest.

– Det er hyggelig at han ikke synes det er pinlig.

Fra hverdagslitteratur til Bibelen

Som forfatter har Zeuthen skrevet mye om det hverdagslige livet. Men fra prekestolen snakker han derimot fra en bok han beskriver som «et vanvittig rot, usammenhengende og selvmotsigende», nemlig Bibelen.

– Jeg synes det er vanskelig å skrive om tro og om Gud i en skjønnlitterær kontekst, men det er en spennende utfordring.

Han synes lovsang og salmer kan være vanskelig å forholde seg til, og mener man kan bekjenne tro på andre måter, gjennom andre former.

For noen år siden ga han ut diktsamlingen Langt fra Gud, og om et par måneder gir han ut en oppfølger, Langt fra Gud 2, der tro er tema.

– Jeg prøver å ta en helt ny «take» på kristen poesi. Jeg vet ikke helt hva jeg skal kalle det, det er som David Lynch møter Franz Kafka og Grundtvig.

– Det interesserer meg å se villskapen, mystikken og det vanvittige i troen. Men igjen så tror jeg at en god hverdag, er en hverdag der også innhold av det vanvittige og gåtefulle er synlig. Man skal undre seg og være åpen for at man ikke forstår alt av hva som foregår.

Min tro med danske Nikolaj Zeuthen. Lyriker, forfatter, musiker og nå prest.

Men selv om poeten har fått et nytt yrke, har han ikke tenkt til å gi slipp på skrivejobben helt ennå. Han tror at hvis det er noen dikt som skal skrives, så skjer det.

Dummet seg ut på premieren

Som lyriker, forfatter og musiker er Zeuthen vant til å stå på en slags scene. Han er vant til at folk ser arbeidet hans, og mener noe om det.

Nå er scenen en annen. Mikrofonstativet er byttet ut med prekestolen.

Til tross for sceneerfaring, var nervøsiteten der i begynnelsen av prestekarrieren hans.

Under Zeuthens første høymesse var det attpåtil dåp. To dåpsbarn, full kirke, høyt press.

– Jeg glemte et ledd under dåpen, og måtte hente opp igjen det første dåpsfølget da jeg var i gang med å døpe det andre barnet. Men hver gang jeg har gjort en feil, så har jeg rettet den med det samme.

Jo mer tid på den nye scenen, jo mer trygg blir han. Selv om nervøsiteten ikke er helt borte ennå.

Med den nye rollen følger også et nytt ansvar.

– Det er et stort ansvar, for eksempel ved begravelser. Men jeg har også et kall for å ivareta det ansvaret. Det å kunne stille seg til rådighet for andre mennesker, gjør også noe godt for meg.

Et liv med mange vendinger

På kort tid ble den ikke-religiøse troende, og så ble den troende prest.

– Mitt liv har tatt mange ulike vendinger, og jeg er veldig takknemlig for at livet kan by på så store overraskelser. Hvem vet, om fem år er jeg kanskje sirkusdirektør, spøker den nyutdannede presten.

– Har du noen gang sett deg tilbake og lurt på hva som egentlig skjedde?

Nei, egentlig ikke. Når jeg først gikk for det, så gikk jeg for det hundre prosent.

Zeuthen tror at hans ikke-kirkelige bakgrunn kan være en styrke for å nå inn til de som kommer til kirka, uten en tung kristendomsforståelse i bagasjen.

– Kanskje har jeg et annet blikk på evangeliet. Noen ganger kan jeg synes at Jesus er kjempeirriterende, eller at evangeliet er provoserende og merkelig.

– Opplever du at troen også består av mye tvil?

Jeg vil gjerne være der at jeg fullstendig hviler i troen, men jeg er nok ikke det helt ennå.

Han forteller at når han møter noen som gjør det, så blir han inspirert. Likevel kan han snakke med en fullstendig overbevisning i visse situasjoner.

Han ombestemmer seg litt:

– Kanskje jeg faktisk hviler i troen, men noen ganger glemmer det litt.

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Mer fra: Religion