«Det finnes en trapp som går ned til en kjeller. Den er så trang at du må gå sidelengs. Og på veggen henger tjukt med bilder av folk som har gått ned, men som ingen ser igjen.»

Ok, denne siste linjen fra Kaizers Orchestra-sangen «Resistansen» passer nok ikke like bra til å beskrive Rune Solheims kjeller som de to første. Men for å fullføre Kaizers-referansen: Rune Solheim «sin kjeller er ingen vanlig kjeller».

I et lite bunker-liknende rom står det ikke bare ett, men to trommesett. Solheim, som er for høy til å stå oppreist i rommet, velger like så godt å sette seg ned. Så begynner han å spille. Etter en stund stopper han og ser opp.

– Kan du høre det? spør Solheim.

---

Rune Solheim «Rune Mink Kaizer»

• Trommeslager i Kaizers Orchestra.
• Pastor og nettverksleder i husmenighetsnettverket DNA Oslo.
• 46 år
• Gift med Maria. Sammen har de barna Lousie (13), Samuel (11) og Simion (10).
• Gjør comeback med Kaizers Orchestra i 2023.

---

Gamle og nye takter

Det er den umiskjennelige rytmen til Kaizers Orchestra-hiten «Maestro» som serveres til trommehinnene nede i kasserolle- og grytekjelleren til mannen med tilnavnet Rune Mink Kaizer.

Solheim disker så opp med bestselgeren «Ompa til du dør» før han tørker støvet av den giftige desserten «KGB». Treretteren viser at Kaizers’ siste skanse ikke har glemt gamle takter de ti årene han har tilbrakt borte fra det Stavanger-baserte orkestret.

I denne perioden har Solheim gått fra å spille til takten til vokalist Janove til å forsøke å spille fullt og helt til takten til Jesus. Det har gitt klare resultater for trommisens trosliv, skal vi tro ham selv.

– Å leve i tro er en bra ting

– Jeg fant ut at jeg måtte satse på det som betyr noe, for livet er så kort, forklarer Solheim.

Solheim snakker om ønsket om å leve et liv fullt ut for Jesus. Ønsket kan spores tilbake til noe hans far sa til ham på dødsleiet, da Rune Solheim var 16 år. Mer om det senere.

Ønsket om å leve fullt ut for Jesus, ble forsøkt realisert gjennom en felles tros-sats med kona Maria. Etter Kaizers Orchestra-avskjeden i 2013 hadde Solheim begynt å arbeide i et eventbyrå. Tros-satsen satte en ende for den karrieren, og reisen gikk videre til å bli pastor og nettverksleder i husmenigheten DNA, noe Solheim fortsatt er den dag i dag.

– Vi satset i tro for det var jo snakk om å miste inntekt. Jeg sa at jeg er villig til å prøve et år der jeg får drevet med menighetsarbeid, og hvor jeg får gått dypere inn i Bibelen og bønn.

I husmenigheter møtes man gjerne hjemme hos hverandre eller ute i hverdagen kontra mer tradisjonelle menigheter hvor man samles på møte en eller flere ganger i uka.

– Det handler først og fremst om relasjoner hvor man blir utrustet til å leve ut det kristne livet i hverdagen, forklarer pastoren.

– Å tørre å satse på det jeg tenkte var det viktigste i livet, var skummelt for du må være villig til å gi opp noe trygt. Men med en gang jeg gjorde det, så ordnet ting seg likevel. Jeg fikk inntekt og opplevde at jeg hadde støtte fra vår herre der. Det ble en bekreftelse på at det å leve i tro er en bra ting.

[ – Jeg har ikke så lett for å skjelle ut Gud ]

Årsregnskap med Gud

Vårt Lands intervju med Solheim skjedde like før jul.

– Året er snart omme. Pleier du å føre et årsregnskap med Gud?

– Ja, det gjør jeg. Jeg skriver mest ned i romjulen, men forsøker å skrive litt gjennom hele året. Jeg pleier å sette opp mål for hvert år både når det kommer til troslivet, familien, musikken og helsen.

– Hva er du takknemlig for i år?

– Har du god tid? spør Solheim, før han begynner:

– Jeg er takknemlig for at jeg har en veldig god familie. I dette året så har jeg fått en enda bedre relasjon med barna mine og kona mi. Det er ikke så verst i et samfunn hvor det er et veldig stort trykk på familie, forklarer Solheim.

Solheims familie består av kona Maria, datteren Louise (13), og sønnene Samuel (11) og Simion (10).

Solheim kommer med en kort presisering:

– Relasjonene mine med kona og barna har faktisk blitt styrket dette året, så det er ikke noe jeg sier hvert år altså, sier han og ler.

Hauge og hardt arbeid

– Det er klart at når jeg skal summere opp året, så blir Kaizers Orchestra en viktig bit, fortsetter Solheim.

I november begynte spekulasjonene å gå blant fans og i pressen om Kaizers Orchestra planla å grave fram oljefatene de dumpet i 2013. Senere samme måned kunne bandet bekrefte at året 2023 vil by på en turne med en rekke konserter i Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger.

Denne måneden er det tre år siden ideen om å gjenforene bandet ble lansert, ifølge Solheim.

– Å se at det former seg en ide, og at gjennomføringen går så sinnsykt bra, det er jeg utrolig takknemlig for. For meg så er hele livet et gudsliv, og businessen og musikken er en del av det. Så for meg handler dette om bønnesvar og hardt arbeid, sier Solheim.

Han titter bort på Adolph Tidemand-maleriet Haugianerne, som henger midt i stua.

– Hans Nielsen Hauge kombinerte jo den biten der: Å føre Guds rikes verdier inn i arbeid i ulike segmenter. Det ligger meg for hjertet å se at de verdiene jeg er opptatt av kan få innpass der jeg er.

[ Mímir Kristjánsson frykter et ateistisk reinhetsideal ]

Ba før avgjørelsen

Før Solheim kunne ta avgjørelsen om returnere til trommestolen, ba han. I store spørsmål om hva han skal gjøre i livet, tyr han ofte til et bibelvers: Søk Guds rike først.

– Det betyr at å følge Gud er det beste i livet. Så jeg begynte der, sier pastoren.

Men før Solheim tok det opp med faderen, tok han det opp med en annen: kona Maria.

– Ho var jo kjempebegeistra. Det var det mange som lurte på i grunn, sier Solheim mens han titter ut vinduet.

Maria er for øvrig ho som holder Solheim jordnær når han kommer hjem igjen fra rockestjernelivet. Da Solheim returnerte hjem fra bandets store avskjedsturne, spurte hun ham om han kunne kjøpe med bleier hjem.

Uansett, med konas støtte, eller «backing» som vestlendingen Solheim ofte sier, gikk turen videre til menighetsledelsen, hvor man også var enige om at Solheim kunne ta trommestikkene fatt med god samvittighet.

Solheim avslører at han var den siste i bandet til å si ja å gjenforenes.

– Jeg er opptatt av hva som er det riktige å gjøre, og hva Gud vil at jeg skal gjøre, forklarer Solheim.

Troen ga integritet

Det er ikke alle arbeidsplasser hvor et møte om potensielle inntekter i millionklassen kan avsluttes med at en ansatt sier at han må «be på det først». I hvert fall ikke hvis arbeidsplassen er et av Norges største rockeband.

I dag er Solheim trygg på hans kristne ståsted i møte med bandet, men slik har det ikke alltid vært. Solheim beskriver de første 13 årene med bandet som en trosreise:

– Jeg hadde en kristen tro, men jeg levde den ikke ut, og levde heller i mange kompromiss. Det var lunket. Litt kristen, litt ikke-kristen. Det er utrolig usunt for en selv og utrolig usunt for de rundt deg og, forklarer trommeslageren.

Rundt 2006 forteller Solheim at han tok et valg om å ta imot Jesus. Det førte til en positiv endring både for ham og for bandet, ifølge Solheim.

– Jeg fikk mer integritet. Det skjedde noe med mine holdninger på mange områder. Jeg begynte å bry meg om folk på en ny måte og ble mer opptatt av de rundt meg.

Det hører også med til historien at det hjalp for Solheim at en annen i bandet også er kristen: Organisten Helge Riisa (mannen som går med gassmaske og som har et bilde av Martin Luther på orgelet).

Tryggheten i troen gjorde noe med Solheims holdning til arbeid også.

– Jeg begynte å jobbe som daglig leder i bandet, og opplevde at det ble viktig å gjøre jobben ordentlig, som og er basert på haugianske bibelske verdier. Hele den reisen der ble en total livsendring.

---

4 raske

• Gud er: God.
• Jeg klarer meg ikke uten: Gud, og livet går veldig dårlig uten min kone og.
• På gravsteinen min skal det stå: Well done.
• Boka alle må lese: Bibelen.

---

– Skriver heller om bønn fra helvete enn pils på stranda

– Men samtidig var det litt sånn: Kan jeg være i et rock’n roll band og samtidig ha den sterke trosoverbevisningen som jeg har? Jeg fikk jo en del spørsmål: Hvordan kan du være kristen og være i et band som synger sånne tekster? Det gikk jeg en del runder på.

– Dere har jo sanger med titler som «Bøn fra helvete». Har det vært uproblematisk for deg å være med på?

– Eller «Satan i halsen», «Faen i båten», «Evig pint». Vi har en del røffe titler. Det er klart at jeg kanskje skulle likt at det var andre ord valgt, men samtidig må jeg tenke at dette er min arbeidsplass. Dette er ikke en menighet. Dette er en verdslig plass, et rock’n roll band.

Solheim røper at grensen hans har gått ved blasfemi.

– Det har jeg hatt en åpen dialog med Janove på. Han har ingen motivasjon for å være blasfemisk, men han lager tekster ut fra sitt ståsted og hvordan han oppfatter en del av de bibelske historiene, men også bibelsk terminologi.

Solheim forklarer teksten til «Bøn fra helvete».

– Den er egentlig en ganske rå versjon av hva som skjer når du ikke har valgt å følge Jesus. Det er jo en som roper fra helvete og vil komme ut der ifra, men så er det for seint. Det er egentlig en veldig bibelsk greie i det selv om ordbruken er rå.

– Satan i halsen, som er en drøy tittel, handler jo om alkoholmisbruk. Det er spriten som kalles satan. Tar man det inn i kristen terminologi, så er det en djevelsk greie. Så det er mange av tekstene som likevel har et bra innhold.

– Det har vært viktig for meg å se det i lys av at det er folk som ikke tror på Jesus, som skriver dette. Det er mye bedre å skrive om bønn fra helvete enn pils på stranda, eller helt uviktige ting. Jeg synes mange av disse tekstene er bedre for de beskriver noe av mystikken eller bitene innenfor kristentro og tenkning som for meg er gode.

– Du har gått en del runder, sier du. Hva kom du fram til?

– Jeg har funnet ut at det er veldig få som spør folk som jobber i banker, om banken har et eller annet verdslig uttrykk. Skal jeg være i denne jobben, så må jeg tenke at jeg har en arbeidsplass der jeg ønsker å være, og bringe inn det jeg har.

Bedehuset på Husnes

– Når du er i rock’n roll-verden er det mye som kan bli komplisert. Så jeg tror det er noe med tryggheten som dro meg tilbake igjen.

Solheim snakker om bedehuset på Husnes i Kvinnherad på Vestlandet hvor han tilbrakte mesteparten av sin oppvekst. Fortsatt hender det at han besøker bedehuset, blant annet for å spille på det gamle Gretsch-trommesettet han øvde på som tenåring.

– Jeg har mange gode minner fra bedehussamlingene også, sier vestlendingen.

– Salmene har jeg et veldig nært forhold til. Når jeg har vært på turne, så har jeg lukket øynene og kjent på atmosfæren og tenkt på bedehuset, og tenkt det var noe der. Det var noe godt. Hva var det for noe?

– Hva tenker du det var?

– Gode folk og fred. Og så har salmene og tekstene sannsynligvis hatt større betydning for meg enn jeg har tenkt.

Da Vårt Land møtte Solheim tidligere i år, spilte han trommer under konsertserien Salmer på Pøbb. Da fremførte han blant bedehus-klassikeren «O Store Gud», en personlig favoritt.

– Melodien er veldig melankolsk, men budskapet er storslått, og jeg opplever at den sier veldig mye om mitt bilde av Gud. Han er en stor Gud, han er en god Gud.

– Av og til gjør vi Gud liten. Vi gir ham ikke det rommet han skulle hatt. Hvis vi tror at han er den han er i Bibelen, så vil det gi et helt annet håp og en helt annen gudsfrykt. Men innimellom så tar vi Gud på innerlomma og henter ham fram når vi trenger ham.

[ Da lovsangen brøt ut på en pub i Oslo ]

Farens ord

Den 16 år gamle Rune Solheim var så forberedt som han kunne fått blitt på at faren skulle dø. Det gikk kun et halvt år fra kreftsykdommen kom, til moren kom inn på rommet til Rune og hans to brødre og sa ordene de aldri hadde hørt før: «Nå er pappa død».

– Min far var og kunstner, og drev med maling, tegning og skulpturer, men fikk aldri levd det ordentlig ut. Han levde i den tida hvor man måtte arbeide. Han hadde seks barn, og det å drive med kunst var umulig med tanke på å holde en familie, forklarer Solheim.

– Jeg merket at det var en stor sorg for ham at han ikke fikk levd ut den kunstnerbiten.

Solheim legger til at faren fikk et kunstnerstipend det siste året han levde, og at det ble en stor glede for faren å kunne få sate fullt ut på kunsten.

Før faren døde rakk han å etterlate seg noen ord som har fulgt sønnen hele livet.

– Sats på det du brenner for, sier Solheim i sin fars stemme.

Ordene var avgjørende for at den ferske trommestudenten satset på trommer. Men det var noen andre ord som faren sa bare noen dager før han døde, som til slutt skulle bli sønnens ledesnor i livet:

– Hvis jeg hadde fått leve livet mitt om igjen, så skulle jeg levd det fullt ut for Jesus, sier Solheim, igjen i farens stemme.

På den tiden synes 16-åringen at det var en skremmende tanke. I de senere årene har det blitt det kjæreste Solheim eier.

– Når man ligger på dødsleiet, hva er det man føler at man sitter igjen med? Det har jeg tenkt på lenge. Hva er det jeg vil sitte igjen med den dagen jeg ser siste vers. Lever jeg i henhold til det? Leve fullt ut for Jesus, hva betyr det? Jeg tror det betyr å søke Guds rike først.