– Velstand kan ikke vokse inn i himmelen. Vi er nødt til å leve med de ressursene vi har rundt oss. Det er jo det vi alltid har gjort. Den største gaven jeg har fått er å kunne livnære meg av naturen, vite hvordan jeg skaffer meg mat, og hvordan jeg skal ferdes, sier Marja Mortensson.
27-åringen har allerede rukket å gjøre seg godt bemerket i den norske musikkbransjen. Som sørsamisk artist med joik på sitt musikalske repertoar, har hun vunnet to spellemannspriser og flere regionale og lokale kulturpriser.
Nå er hun godt plassert i intervju-stolen i Vår Frue kirke i Trondheim, klar for å snakke om tro og tvil under Olavsfest. Hun trekker pusten dypt før hun fortsetter:
– Vi kan ikke ødelegge naturen vår. Det er det eneste som gjør at det er liv i oss, sier hun med en nærmest selvsagt tone.
Med klimakrisen foran øynene
– Er den samiske tradisjonen flinkere til å ta vare på naturen enn andre miljøer?
– Ja, det tror jeg er naturlig, fordi vi lever tett på naturen. Vi ser at urfolk verden over er de første som opplever ringvirkningene av klimakrisen vi er inne i. Når klimaet blir varmere, legger snøen seg senere, noe som gjør at det også blir frost i bakken senere. Frosten er viktig for oss samer fordi det er da vi slakter. Alt blir sterilt og renslig med frosten. Nå skyves denne sesongen nærmere jul.
I tillegg til slakt, er frosten viktig for å forflytte reinsdyrene, forklarer Mortensson:
– Vi flytter dyrene over Femunden når sjøen fryser. Nå skjer det kanskje ikke før i slutten av januar. Noen år er det knapt trygg nok is til at vi tørr å gå ut på der.
Besteforeldrene hennes har fortalt at endringene de nå ser har skjedd i løpet av deres levetid, på bare to generasjoner.
– Vi ser stadige drypp. At blåbærlyngen forsvinner litt etter litt og røsslyngen tar over. At moltemyrene får mye mer gress. Landskapet endrer seg, fastslår hun.
Mortensson tror mange samer har en større bevissthet omkring endringene som skjer i naturen:
– Nå trenger den ro og fred til å ta seg inn igjen.
Torvgamme som skole
Mortensson vokste opp i Engerdal kommune i Østerdalen, helt nordøst i Innlandet fylke, i et reinbeitedistrikt som heter Svahken sitje på samisk. Hun beskriver en barndom tett på naturen, der det å klare seg ute under all slags vær og føre, var en naturlig del av oppdragelsen.
– Som barn var det man opplevde det mest normale man kunne oppleve. Pappa var mye til fjells for å passe reinsdyr. Eller rettere sagt: Vi passer jo ikke på dem, vi bare er der med dem. Også var vi med på alt som skjedde. Skulle man sove, så satte de opp en lavvo. Der kunne man henge frem til de voksne var ferdig med å jobbe.
Takket være en mor som ønsket at barna skulle få samisk utdanning i lokalmiljøet, slapp Mortensson å flytte på internatskole som 6-åring.
– Mamma hadde søkt på et språk-motiveringsprosjekt. Det førte til at vi fikk lærere som kom til oss i Engerdal og lagde et samisk språkmiljø hjemme.
Hun er ikke i tvil om hva høydepunktene med den samiske undervisningen var for en energisk, liten jente:
– Vi hadde uteskole hver onsdag. Da var skoleplassen en torvgamme, og vi brukte naturen som skole. Vi lærte å skjære skoghøy, å partere kjøtt, å lage bål og hvordan vi skulle bruke kniv. Allerede som 5-åring lærte broderen å hogge ved med øks, sier Mortensson lattermildt.
Videreføring av kunnskap
Hun er overbevist om at videreføring av kunnskap fra generasjon til generasjon er en av grunnpilarene i den samiske tradisjonen, og ser frem til å videreføre arven til sin ni måneder gamle datter.
– Slik som denne tradisjonen med skohøy. Når du bruker det på føttene, trenger du ikke sokker, for skohøyet isolerer nok. Også trekker det ut fukt. I alle generasjoner før meg har man brukt det istedenfor ullsokker. Det er ikke før senere jeg har tenkt på hvor gammel denne kunnskapen er, men jeg har alltid vært fascinert av den.
Nå trenger naturen ro og fred til å ta seg inn igjen
— Marja Mortensson
På 90-tallet, forteller hun, ble det funnet en mann som var 5200 år gammel, og som brukte skohøy for å isolere under pelsen.
– Det sier jo noe om hvor lang denne kunnskapsoverføringen har vart.
Joikens sjel
Marja Mortensson har sørsamisk som sitt morsmål og er kjent for å benytte sørsamisk joik i sin musikkproduksjon. Hun tenker seg nøye om når hun skal forklare hva kjernen i joik er, og sliter med å plassere det i en bås med fire vegger:
– Det går liksom ikke helt an å forklare joik. Det er hjerte og sjel, det er personlighet og det er mening. Joik kan brukes til alt. Den beskriver personen, og dens identitet, følelser og væremåte. Du kan hilse noen med joik, og på den måten inkludere dem i gruppa. Så er det dem som bruker joik i naturreligionen, men det vet vi ikke så mye om. Joiken din kan fortsette etter at du er død, og på den måten kan du jo ha evig liv, på et vis, sier den unge musikeren undrende, nesten spørrende.
---
Marja Helena Mortensson
- Sørsamisk artist
- 27 år
- Oppvokst i en sørsamisk familie i reinbeitedistriktet Svahken sijte i Engerdal, nordøst i Østerdalen
- Har en datter på 9 måneder
- Vant Spellemannprisen 2021 i klassen tradisjonsmusikk
---
– I kirken har det vært en del strid om bruk av joik i kirkerommet. Hva tenker du om måten kirken har møtt samisk identitet og tradisjon på gjennom tidene?
– Historisk sett har kirken vært nesten totalødeleggende, fordi det har vært forbud mot språk, joik, levemåte og naturreligion. Så det var jo noe som ble fratatt oss.
Hun trekker pusten, før ansiktet får et mer ubekymret uttrykk.
– Men jeg tenker ikke så mye på disse tingene i det daglige. Jeg er jo en del av den positive generasjonen som ikke har blitt påført all den skammen og det traumet ved å bli nektet egen identitet. Kirken har jo gjort mye i nyere tid for å løfte frem det språklige, så for meg har ikke det vært noe spørsmål.
For meg er kanskje natur og Gud litt det samme, fordi begge deler er livgivende. Det som er skapt, er det vi skal leve på
— Marja Mortensson
Kirken som møtepunkt
– Hva slags forhold har du til kirka?
– Jeg har et veldig nært forhold til kirka, og har hatt det hele livet. Vi har hatt kirken som møtepunkt, og det har blitt brukt sørsamisk der hele oppveksten min. Jeg gikk på en liten skole med 10 til 18 elever som dro til kirken når det var lysmesse, høsttakkefest, juletrefest, 6. februar og 17. mai. Det var jo i kirken jeg begynte å synge og opptre. Der måtte alle være med, enten man ville det eller ei, sier Mortensson og smiler.
Hun beskriver kirken som et flott rom å skape musikk i, uavhengig av hvilken kirke man reiser til. Da hun for få måneder siden skulle døpe datteren sin, falt valget på Nidarosdomen, der hun i 2017 fikk joike på innvielsen av det samiske alteret.
– Det var en veldig spesiell stund. Nå sokner jo ikke vi til Nidaros, men i og med at dette er et sørsamisk område, så var det klokkeklart at det var dit vi skulle når vi skulle døpe datteren vår.
[ – Det er ikke meninga at vi skal klare å se for oss Gud ]
– Hvor viktig har Bibelen vært for vern og utvikling av det sørsamiske språket?
– Jeg tror nok oversettingen av bibeltekster er noe av det mest gjennomarbeidede som finnes i det sørsamiske språket. Man har hatt ulike grupper som har arbeidet med hvordan man skal og vil oversette, og i hvilken kontekst man skal oversette. Skal man dra inn samisk symbolikk, eller skal man holde oversettelsen tett til Bibelens opprinnelse, samt hvordan skal man få språket til å flyte godt?
Mortensson forteller at hun bruker Bibelen aktivt som en kilde til språklig utvikling i hverdagen.
– Jeg bruker bibeltekster for å lete etter nye ord og nye sammensetninger. Det er interessant å se hvordan de har valgt å tenke når de har brukt nye ord og, ikke minst, begreper som ikke er så mye i bruk i dagligtalen. Så Bibelen og de sørsamiske oversettelsene er ufattelig viktige.
Gud og natur er ett
En av salmene som står den samiske artisten nær, er den velkjente «Måne og sol». Den var, så vidt Mortensson kan huske, en av de første salmene som ble oversatt til sørsamisk.
– Samisk har et veldig rikt naturspråk, så da blir jo «Måne og sol» en veldig fin salme med mye naturbeskrivelser.
– Naturen er jo innenfor kristen tankegang skapt av Gud. Hva tenker du på når noen snakker om Gud i dag?
– At det er noe større enn meg selv. For meg er kanskje natur og Gud litt det samme, fordi begge deler er livgivende. Det som er skapt, er det vi skal leve på. Det er jo det vi lever i pakt med. Hvordan har alt dette blitt til? Det tror jeg er utenfor vår forståelse.
Det var jo i kirken jeg begynte å synge og opptre. Der måtte alle være med, enten man ville det eller ei
— Marja Mortensson
– Har du en mening med livet?
– Jeg tror håp er en stor del av det. Det jeg prøver, er å gjøre ting litt lettere for de generasjonene som kommer etter meg. Så det handler jo om å finne en mening på egen hånd. Vi vet jo verken start eller slutt eller hvorfor vi er her.
– Gjør vi nok for å forhindre ødeleggelser innen klima og natur?
– Nei, vi gjør jo ikke det. Det går jo ikke riktig vei. Vi trenger å ta vare på naturen, og det er ganske akutt. Vi trenger å høste av naturen med måte. Det betyr å kun ta det man trenger og ikke noe mer enn det. Det har falt naturlig, ikke bare for samer, men for alle, før i tiden. Da må vi tilbake igjen dit.
Overveldet av det vonde
Mortensson har ikke alltid vært optimistisk av natur. Som barn var hun ofte overveldet av alt det vonde verden kunne by på, og følte til stadighet at det var kriser å håndtere.
– Da jeg var liten så jeg veldig mørkt på ting. Jeg syntes det var mange ting som skjedde, mange kamper foreldre og besteforeldre måtte ta, og mange kriser overalt.
[ Fant frihet i ansvar – og sannhet hos Gud ]
Med tiden har hun blitt opptatt av å kunne trekke seg tilbake og skape sine egne rom for pause:
– Det å bruke tid hjemme, både med reinsdyr og med familie. Det pusterommet naturen gir, det er en inspirasjonskilde som ikke slutter.
Familien har ikke blitt mindre viktig for henne etter at hun ble mor. Når hennes tid på jorda er over, håper hun at hun har greid å utrette noe meningsfullt.
– Hva vil du bli husket for?
– At jeg har gjort noe for det samiske folket og våre etterkommere. At jeg har skapt noe som kan gi mening for folk frem i tid.
Intervjuet er gjennomført av Alf Kjetil Walgermo under Olavsfest 31. juli, og er skrevet av Ingvild Sandnes Kessel.
---
4 raske
- Gud er: Naturen rundt meg
- Jeg klarer meg ikke uten: Reinkjøtt
- På gravsteinen min skal det stå: Kommer ikke på noe fornuftig å skrive her
- Boka alle må lese: Herrarna satte oss hit av Elin Anna Labba
---