Lilit i paradis

Filmskapar Itonje Søimer Guttormsen har alltid vore interessert i brysame kvinner. Spelefilmdebuten Gritt er nett blitt nominert til sju Amanda-prisar. Gritt (Gry-Jeanette), spelt av Birgitte Larsen, er ei kvinne med store visjonar og haltande gjennomføringsevne. Guttormsen kan kjenne seg att i det brysame ved henne.

– Då eg blei tatt opp på Den norske filmskulen, var det med ein føresetnad om at eg ikkje skulle lage revolusjon, seier ho og ler.

Vi vandrar rundt i Botanisk hage i Oslo. Dei vakre blomstrane og plantane i hagen har etterklangen av noko bibelsk. Det kunne like gjerne ha vore Adam og Eva som hadde møttest her. Eller vent no litt. Ikkje Eva, vil Guttormsen seie. Den første kvinna i Edens hage var Lilit. Ho som var så brysam at ho blei erstatta med ei ny.

Kva har den jødiske mytologiens Lilit med ein kritikarrost filmskapar å gjere? Ganske mykje, viser det seg. Guttormsen har endåtil ein mastergrad i «lilithistisk filmproduksjon».

Etter ei tids vandring i hagen, for å finne rett «location», set vi oss til rette på ein fallen trestamme.

---

Itonje Søimer Guttormsen

  • Filmskapar
  • 42 år
  • Bur i Oslo
  • Aktuell med debutspelefilmen Gritt

---

Utforskande film

Spelefilmdebuten Gritt er blitt til over ganske lang tid. Filmen er ei vidareutvikling av kortfilmen Retrett, som blant anna fekk Filmkritikarprisen på Kortfilmfestivalen i Grimstad for nokre år sidan.

– Eg har måtta kjempe for å lage ein utforskande film. Film som ikkje følgjer ei oppskrift, seier Guttormsen.

Særleg har ho møtt motstand på at ho vil gjere alt på eiga hand – vere ein «auteur» – og skrive, regissere og klippe sjølv. Ho er produsent, òg.

I 2009 hadde filmen arbeidstittelen Credo: Guds mest håpløse soldat. Koret ho starta opp på same tid, eit kor som skulle strekke seg etter det storslagne, men «med full rett til å bomme», symboliserer også den sterke skapartrongen hennar og det kunstnariske credoet ho har styrt etter som filmskapar.

– I spennet mellom kva ein vil og kva ein kan, bur det mykje venleik, seier ho.

I spennet mellom kva ein vil og kva ein kan, bur det mykje venleik.

—  Itonje Søimer Guttormsen

– Credo – «eg trur» på latin – og «Guds mest håpløse soldat» – kvar kom denne religiøse språkbruken frå?

– Orda skildrar noko inderleg. Eit credo kan vere ein tale, ein song, ei truvedkjenning. Det er noko ein ønskjer å halde fast i. Noko ein vil gripe, eller treng. Trua kan bli ståande att som det einaste når alt anna renn av. Då kan ein også få misjonstrong, seier filmskaparen.

Kjenner på kallet

Viljen til misjonering er noko som pregar rollefigurane også i dei tidlege kortfilmane hennar, som i Det frie mennesket (2007), der hovudpersonen pusha gullkorn frå Bibelen på dei ho hadde rundt seg. Guttormsens farfar var evangelist og pastor i Misjonsforbundet. Det «pastorale» har runne inn i henne som ein glød. Når visjonane er sterke, må dei også delast med andre, og filmskaparen ser på sitt kunstnariske verke som ei form for misjon, eit kall.

– Eg har alltid kjent på ei stor forplikting til å komme med noko, og det å vere «i teneste», seier ho.

Filmregissør Itonje Søimer Guttormsen

I dette fann ho samtalerom hos pastorbestefaren, om ho sjølv ikkje vaks opp med den kristne trua under beltet.

– Eg høyrde ikkje om Jesus heime hos oss. Men det var mykje åndeleg gjennom ritual, fortel Guttormsen.

---

4 raske

  • Gud er: Nåde. Men eg likar betre det engelske ordet «grace». Det har noko gyllent over seg.
  • Eg klarer meg ikkje utan: Rørsle. Mellom kollektivt kaos og monastisk kontemplasjon
  • På gravsteinen min skal det stå: Ambisjon over evne
  • Boka alle må lese: Aina Villangers Langsang – et flytans habitat

---

Då ho var lita, var foreldra hennar ein del av Camphill-rørsla, der funksjonsfriske bur saman med folk med nedsett funksjonsevne i små, lukka landsbyar. Etterklangen av denne tida var noko filmskaparen tok med seg vidare, heilt fram til filmen Gritt, der Marte Wexelsen Goksøyr spelar ei ambisiøs kunstnarsjel med Downs syndrom.

Provosert av flanellografen

Etter fleire flyttingar rundt ikring i landet, ikkje ulikt faren sin oppvekst som pastorson, slo familien seg ned i Ski. Frå no av fekk Guttormsen meir kontakt med besteforeldra sine – og onkelen, Arne, som er journalist i Vårt Land. Men då ein lærar ved skulen drog fram flanellografen i kristendomstimane, blei ho provosert.

– Eg blei rasande og insisterte straks på å få livssynsundervisning. Den forsteina, fiktive røynda på flanellografen hadde ingenting med livet mitt å gjere, meinte eg. Av ein familieven fekk eg høyre at eg sikkert kom til å bli biskop ein dag, for eg hadde så mykje kristentrass i meg, ler ho.

Den vesle skulejenta var tidleg uttalt ateist, og syntest Jesus blei formidla på ein altfor koseleg måte. Derimot elska ho å lære om dei ulike religionane – til ein slik grad at ho gjekk opp i dei religiøse praksisane.

– Eg feira jødisk påske, bakte usyra brød. Eg gjorde alt som handla om ritual. Og så laga eg diverse sjølvlaga alter og hadde mine eigne bønepraksisar.

– Bøn retta mot Gud?

– Ja, og det er noko eg har måtta utforske meir med åra. Eg har vore skeptisk til organisert religion, men har alltid har hatt ein sterk indre samtale med ein slags gud.

Fekk bibel av bestefaren

Guttormsen har enno ikkje lese så mykje i Bibelen for å lære meir om Gud. Men det er på agendaen – ho blir stadig dratt mot bibelen ho fekk av bestefaren og har spart lesinga som ei gåve. Filmskaparen er ute på ein langvarig og ærleg søken, der ho kjenner behovet for å vie seg til noko, samtidig som ho er i kontakt med verda. Seinast i vinter var ho på bøneretreat på Lia gård.

– Eg har slutta med kristentrasset, seier ho.

Ho har også tatt eit emne ved Teologisk fakultet, i tillegg til å fordjupe seg i Jesus-skapnaden på idéhistorie.

– Eg er ekstremt interessert i religion og teologi, samtidig som eg opplever å ha ein åndspraksis i kvardagslivet. For å vere rotfesta som filmskapar, har eg eit morgonritual som eg brukar når det skal skje noko viktig. Blant førebileta eg nemner ved namn, finst Johann Sebastian Bach, Hildegard frå Bingen, Ingmar Bergman og Jesus. Og ritualet involverer både yoga, reclaiming og fadervår.

Spennet er med andre ord stort, frå bøna som Jesus lærte oss å be, ifølgje Bibelen, til eit nypaganistisk «hekseritual» som Guttormsen blei kjent med i USA, og som ho sjølv endåtil var litt skeptisk til før ho forstod intensjonane bak.

– Reclaiming er ei feministisk, politisk, pasifistisk fredsrørsle. Det er menneske som møtest i alvor med tru på noko betre, seier ho.

– Er du ein nyreligiøs person?

– Nei, eg føler ikkje det. For meg handlar det å om å komme i kontakt, vere rotfesta og halde hjartet opent. Men eg ønskjer å halde det meir ope enn å lukke det i ein fast religion, seier ho.

Filmregissør Itonje Søimer Guttormsen

Frelse og Bloody Mary

Ho elskar tidebøner og dreg gjerne på besøk i Lunden kloster berre for å høyre bønene. Og ho innrømmer glatt at ho treng å ta oppgjer med lastene som er lista opp i dei katolske dødssyndene.

– Eg finn mykje klokskap og sanning i det kristne. Ideelt sett hadde eg gått i kloster, på grunn av det kontemplative, heilaggjeringa og rytmane. Roa og alvoret. Det å ofre noko for å komme nær. Men då måtte eg nok laga det klosteret sjølv.

Skepsisen til det etablerte og organiserte held framleis stand. Samtidig: Rituala spring i stor grad ut av den organiserte religionen, så i dette ligg det ei spenning.

– Er det derfor du er så opptatt av å revitalisere ritual, også i kunsten din?

– Det er akkurat det! Døde ritual er berre trist. Men å kjenne brødet og vinen, og kjenne at noko blir til ... Eg kan ha svært sterke opplevingar av å ta nattverd i kyrkja.

Den første gongen ho gjekk til nattverd var ei påske for mange år sidan i New York, der ho var saman med skodespelar Birgitte Larsen for å skrive på manuset til det som no er blitt spelefilm. Nattverden blei ei sterk oppleving for henne, etter at ho først hadde ete «resurrection soup» – oppstodesuppe – og arrangert performance der dei inviterte heile nabolaget til oppstodefest. Etter ein lang vinterdepresjon var det som ho no kom attende til livet.

– Eg berre gret og gret. Så gjekk vi og feira med posjerte egg og Bloody Mary, fortel Guttormsen.

– Det er kanskje ikkje heilt etter boka.

Ut over grensene

Og dermed er vi tilbake ved Lilit, kvinna frå jødisk mytologi – med velvilje nemnt på éin stad i Bibelen, i Jesajas bok. Lilit har heller ikkje vore heilt «etter boka». Ifølgje jødiske skrifter var Lilit Adams første kone, skapt av jord. Ho nekta å underordne seg mannen, og enda med å rømme frå paradiset. I våre dagar er Lilit for mange eit symbol på feministisk styrke, sjølv om ho også er blitt assosiert med destruktive krefter.

– Når blei du interessert i Lilit?

– Eg hadde ikkje høyrt om henne før eg var 27 år. Eg gjekk på filmskulen på Lillehammer og kjente meg litt innesperra. Eg hugsar ikkje kven det var som fortalde meg om henne, men det var enormt frigjerande, fortel Guttormsen.

For henne er ikkje Lilit ein demon eller ei sexgudinne, men ei som er nysgjerrig på kva som er utanfor – utanfor Eden.

– Ho vil ut og over grensene. Kva er det der ute? Ho ut og sjå, sjekke det andre.

Filmskaparen synest det gir meining at det er Lilit som kjem attende til Eden i slangeskapnad. I så fall er det ho som lokkar Eva til å ete av den forbodne frukta frå treet til kunnskap om godt og vondt.

Konfirmert til Lilit

Lilit blei ei særleg hjelp for Guttormsen i ein trøblete fase av livet, der ho braut ut av ein del strukturar rundt seg. Ho enda med å konfirmere seg lilitistisk – ein konfirmasjon som også blei til eit kunstprosjekt saman med ti andre kvinner.

– Vi fekk lov å vere søkande. Etter å ha gått igjennom ein fleire månader lang konfirmasjonsførebuing, «konfirmerte» vi oss alle til Lilit, fortel filmskaparen.

Konfirmasjonen var ein del av eit performanceprosjekt, og Guttormsen understrekar at ho ikkje har starta nokon ny religion. Lilitismen er ei innstilling til livet, med vekt på det frie og ville. Det mørke i Lilit-skapnaden er ho også obs på og forsiktig med.

– Men det er vi som må lage eit Eden som kan romme Lilit. Vi må stå saman og hegne om henne, så ho ikkje er villfaren. Då kan ho også hjelpe oss til å vere meir frie.

Filmregissør Itonje Søimer Guttormsen

Stor kjensle av nåde

Rundt oss klukkar det i små bekkar, sola skin og ein gartnar klipper plenen i Botanisk hage. 42-åringen lener seg litt attende på den Y-forma trestammen.

– Paradiset i seg sjølv er eg ikkje så interessert i, seier ho.

– Eg fornektar det ikkje, men det viktigaste er her og no – å oppdage livet og vere eit medmenneske her og no. Der var Jesus ein fantastisk fyr! Eg er fullstendig einig i nestekjærleiksbodskapen hans og at Guds rike er inni oss. Både himmelen og helvete eksisterer allereie på jorda.

– Kven er Jesus for deg?

– Ein som reagerte på all urett. Han såg løgn og bedrag. Og han var uredd. Hadde ei sterk indre kraft. Han var ein frelser og ein menneskekunstnar.

– Kva er eigentleg frelse?

– At alt blir godt. At eg blir rørt ved av noko guddommeleg og kjenner meg trygg og fri.

Ho viser fram ei tatovering ho har på innsida av armen: TAKK, står det, med store bokstavar. Den tok ho etter ein yogatime den nemnte frigjeringspåska.

– Eg følte at det guddommelege, kanskje Jesus, tok handa mi. Det var sterkt og gjennomtrengande, ei stor kjensle av nåde. Eg kjente ei takksemd som eg aldri har kjent før, seier ho.

Det er som om det blir stille i hagen eit sekund eller to.

Ei låg risling av ro.