En ensom tro

Det er 1992. Bosnia har erklært suverenitet fra Jugoslavia. Bosnisk-muslimske Safet Bektovic arbeider med sin doktorgrad om Søren Kierkegaard ved Universitetet i Sarajevo. I byens gater ser han statspolitiets maskerte menn reise barrikader. Så kommer de første meldingene om sammenstøt mellom serbere og bosniere en rekke steder i landet.

Bektovic flykter først til hjembyen i det serbiske­ grenseområdet mellom Serbia og Bosnia. Han ­håper at urolighetene bare er midlertidige, men håpet viser seg raskt å være feil. Etter noen uker flytter han sammen med konen til Danmark.

Noen år senere er Jugoslavia forsvunnet fra ­kartet. Men Bektovic finner et nytt holdepunkt: Møtet med den kristne filosofen og teologen Søren Kierkegaard ledet ham tilbake til islam.

– Kierkegaard sier at livet ikke er utvikling, men innvikling. Livet blir mer komplisert hvis du er åpen for å se utfordringene. Her er det et stort rom for Gud, men samtidig også et rom for deg som et ansvarlig individ, sier Safet Bektovic.

Et tapt land

Nesten tre tiår senere sitter Bektovic i kontorstolen sin på Det teologiske fakultet (TF). Det er knapt tre år siden religionsfilosofen ble ­ansatt som første­amanuensis i teologisk orienterte islamstudier – som første muslim i fast stilling ved TF. Bak det lette og muntre ytre, skjuler det seg et stort alvor.

– På enkelte områder har jeg fremdeles en nostalgi til Jugoslavia, sier Bektovic på flytende dansk.

«Broderskap og enhet» var det førende prinsipp i Den sosialistiske føderative republikk Jugoslavia, under den kommunistiske statsmannen Josip Broz Tito. At likhet var en verdi som ble fremsnakket i et land som bestod av bosniaker, serbere og kroater fordelt på den ortodokse kirke, den katolske kirke og islam, er kanskje ikke rart.

Som ellers i landet var også befolkningen i Bektovics hjemby etnisk og religiøst blandet, men med et knapt muslimsk flertall. Selv om han gikk på skole med barn som tilhørte de ulike religionene og etniske gruppene la han aldri særlig merke til forskjellene.

Det var fordi den sosialistiske ideologien gjennomsyret landet frem til Titos død i 1980. Som i mange andre sosialistiske land ble religion holdt nede – de som viste sin religiøsitet offentlig risikerte å bli utestengt fra høyere stillinger og fra ­politikken. Men religion var tillatt innenfor hjemmets fire vegger. Bektovics familie deltok på islamske­ høytider som Ramadan og gikk til moskeen en gang innimellom – ikke ulikt et stort antall nordmenn i dag.

De som ble født før 2. verdenskrig var mer ­religiøse. Bektovic trekker frem besteforeldrenes forhold til Gud som en inspirasjonskilde senere i livet.

– Som ung tenkte jeg likevel: «Åja, man blir religiøs først når man blir gammel», sier han.

Uroen under overflaten

Titos sosialistiske jernkontroll over landet hadde lagt et lokk over de etniske, religiøse og ideologiske motsetningene i Jugoslavia. Bektovic husker det godt: Allerede året etter dødsfallet i 1980 begynte samfunnet å diskutere politisk islam og islamsk fundamentalisme åpenlyst.

I 1983 ble også en gruppe unge bosniske intellektuelle under navnet Unge Muslimer arrestert av statspolitiet. Gruppen ble ­ledet av Alja Izbetgović, som ­senere ble bosnisk president – og var ­inspirert av den islamistiske gruppen Det muslimske brorskapet i Egypt.

Dette var samtidig som Bek­tovic begynte på videregående skole. Han var tiltrukket av de opposisjonelle, særlig de med interesse for religion. Dette ga næring til ønsket om å avklare hva som lå bak den muslimske tradisjonen og religionen, som tross alt var en del av hans bakgrunn – til tross for at den hele tiden hadde ligget skjult under sosialismen.

– Hva er egentlig islam? spurte han seg selv.

Det var en helt vanlig dag på førsteåret som filosofistudent at han kom nærmere et svar. På vei inn til et grupperom på Universitetet i Sarajevo leste han en ­liten lapp som hang på inngangs­døren:

«Det er den enkelte som kommer til målet».

Sitatet tilhørte Søren Kierkegaard. Det gikk på tvers av det kollektivistiske tankesettet som ble fremmet av kommunistene og muslimene rundt ham. Fortumlet stilte han seg selv spørs­målene: «Kommer vi ikke til målet­ som gruppe?» og «hva betyr det egentlig å være den enkelte?»

– Det var en åpenbaring. Plutselig sto de ­eksistensielle problemene knyttet til det å være et individ klart for meg, sier han.

Han begynte å undersøke om det også fantes muslimske filosofer som mente at det var den ­enkelte og ikke gruppen som kom til målet.

– Da fikk jeg enda en åpenbaring: Noen få, muslimske filosofer mente det samme, sier han.

1200-tallet var en blomstringstid for interreligiøs filosofi i det som er dagens Spania. Store deler av landet var under muslimsk herredømme. På denne tiden virket blant annet den kristne mystikeren meister Eckhart og den jødiske mystikeren Maimonedes. Nesten samtidig var også den arabiske mystikeren og filosofen Ibn Arabi. Det var i ham at Bectovic kunne finne en tankegang som lignet Søren Kierkegaard.

– Det var den islamske, mystiske filosofien som jeg fant mest interessant og som kunne gi meg en del forklaringer, sier han.

Kierkegaard sier at livet ikke er utvikling, men innvikling. Livet blir mer komplisert hvis du er åpen for å se utfordringene.

—   Safet Bektovic

Identitetspolitikk

Da Bektovic avsluttet sin mastergrad om Søren Kierkegaard i 1989 var kommunismen på vei til å forsvinne i mange jugoslavers bevissthet. Ifølge Bektovic lå det i luften at det snart ville oppstå et ideologisk vakuum; snart skulle nasjonalisme og religion forsøke å fylle dette tomrommet.

Han så ikke-religiøse mennesker som over natten­ begynte å mane andre til å gå i moskeen eller kirken. Den religiøse vekkelsen spredte seg som ild i tørt gress. Over natten gjennomgikk samfunnet en omstrukturering fra kommunistisk til muslimsk.

– Én kollektivisme erstattet den andre, sier han.

Kjennskapen til Kierkegaard ledet Bektovic der­imot i motsatt retning:

– Kierkegaard ville sagt at mennesker ikke så enkelt kan bli religiøse, sier han.

I et forsøk på å forstå utviklingen i Jugoslavia gikk Bektovic tilbake til islam og spurte seg selv hva det egentlig vil si å være muslim. Kierkegaard hjalp ham til å lese den islamske trosbekjennelsen med en eksistensiell anstrengelse.

– Det er ikke enkelt å være religiøs, vil Kierke­gaard si. Jeg konkluderte med at særlig er det vanskelig å være muslim, sier han.

Ifølge Kierkegaard er tro et alvorlig foretakende. Det er hele tiden spenninger som man må finne ut av. Å være troende er ikke noe du er, men noe du blir. I lys av denne nyvunnede forståelsen ble Bektovic stilt overfor et paradoks: Hvordan kan folk så enkelt bli grepet av islam og plutselig bli religiøse i stor skala?

– Her mener jeg det ligger et dypt problem i ­deres islamske tro, sier han.

– Enkelte i dag vil si at det å være muslim har blitt en egen identitetsmarkør. Er dette problematisk?

–Innvandrergrupper må ha en markør, men det er problematisk når du hele tiden har et behov for å ha islam som en «front page» på din identitet. Det skaper en usunn barriere av grenser mellom det islamske og det ikke-islamske, sier han.

Islamiseringsmotstander

I løpet av 1980-årene dukket det opp stadig flere islamistiske bevegelser med mål om å islamisere samfunnet i Jugoslavia, noe Bektovic fremdeles reagerer på.

– Islamiseringsprosesser angår ikke det enkelte­ mennesket, men noen overordnede ideologiske­ elementer med islam. Det ender likevel med det samme resultatet som i kommunismen: Den ­enkelte blir glemt, sier han.

Bektovic ble raskt en motstander mot ideologiseringen av islam. Det var særlig Kierkegaards rolle som religionskritiker som gav næring til kampen. Den danske filosofen var nemlig ekstremt kritisk til offisiell kristendom – og var hele tiden ute etter å finne motsetninger og spenninger i det vanlige mennesker oppfattet som problemfritt.

Ifølge den danske filosofen kommer slike spenninger blant annet til syne når «Gud på samme tid er den som tilgir ubetinget og den som krever uendelig».

– Dette endret noen vesentlige, grunnleggende elementer i min religiøsitet. For én ting er hva ­religionen er, det andre er hvordan man blir religiøs­. Kierkegaard har åpnet øynene for utfordringene som ligger foran meg som muslim, sier Bektovic.

Det var særlig Kierkegaards fremheving av ­ansvaret som «ekstremt viktig» som hadde en direkte link til islamsk dogmatikk.

– Det er den enkelte som står ansvarlig for Gud på dommedag. Det er ingen hjelp å hente verken fra ummaen – det islamske fellesskapet, fra muslimske­ autoriteter eller familien sier Bektovic.

– Det høres ut som en litt utfordrende måte å leve på i praksis?

– Det er et hardt liv hvis man hele tiden tenker på denne måten. En gang iblant har man et ­behov for å flykte fra ansvaret, ved å for eksempel være en del av et felles­skap. Dette har jeg alltid hatt som en del av min identitet. Fordi relasjonen til Gud også innebærer andre ting enn ansvar, slik som følelser.

– Det er den enkelte som står ansvarlig for Gud på dommedag. Det er ingen hjelp å hente verken fra ummaen – det islamske fellesskapet, fra muslimske autoriteter eller familien

—   Safet Bektovic

---

Safet Bektovic

• 52 år gammel.
  Førsteamanuensis i ­islamsk teologi ved Det teologiske fakultet, Universitetet i Oslo.
  Gift. Har en datter og en sønn.
  Studerte fra 1989 til 1992 doktorgrad i moderne filosofi ved Universitetet i Sarajevo, men måtte avslutte studiene på grunn av krig. Bektovic og konen dro fra urolighetene til Danmark i 1992.
  Fra 1996 til 2000 skrev han doktorgrad om Søren Kierkegaards filosofi i forhold til islam.
  I 2016 ble han førsteamanuensis i teologisk orienterte islamstudier ved Det teologiske fakultet (TF) på Universitet i Oslo.
  Bektovic ble med det den første muslimske faste, fulltidsansatte ved TF noensinne.

---

Ondskapens problem

Bektovic møtte sin kone da de studerte på samme fakultet i Bosnia – de er fremdeles gift og har en datter og en sønn.

Etter å ha flyttet til Danmark tok Bektovic opp arbeidet med doktorgraden om Søren Kierkegaard ved Universitetet i ­København. Mens de var der blusset krigen opp for fullt, og gjorde det umulig for dem å ­vende tilbake.

– En av de mest sentrale ­ideene jeg satt med under og etter ­krigen i Bosnia var spørsmålet: Hvor kommer ondskapen fra?

Han og tar en lang pause. Minnene fra krigen sitter igjen enda. Dette var krigen som brakte­ ­begrepet «etnisk rensing» på agendaen, særlig etter massakren i den bosniske byen Srebrenica.

– Da vi hørte at naboene sviktet sine gode venner, om at familier fra blandede ekteskap ­begynte å velge forskjellige sider i konflikten, så mistet jeg tilliten til mennesket. Dette var uforståe­lig. Det var totalt vanvittig. Man begynner å spørre seg om man noensinne kan stole på noen ­andre, sier Bektovic.

Bektovic slår fast at man ikke kan tillate seg å gjøre en forbrytelse fordi noen har gjort noe ­lignende mot deg eller dine.

– Hvordan har det seg at en religion av kjærlighet som er kristendom, en religion av rettferdighet som er jødedom, og en religion av rettferdighet og fred som er islam, kan misbrukes i et så stort omfang til å skape ondskap? Det er et spørsmål jeg jobber med, men ikke kan forklare, sier han.

I tillegg mener Bektovic at dette er et av de sentrale problemer og utfordringer som man har i den muslimske verden, samt andre steder der religion spiller en destruktiv rolle i konflikter.

– Enten skal religion spille en positiv rolle, eller så er det en manipulasjon av religionen. Spørs­målet er så: Hva er manipulasjon? Noen ganger kan vi manipulere oss selv, innbille oss at vi gjør det riktige. Vi flykter ofte fra friheten på denne måten, sier han.

Overlatt til seg selv

– Hvordan kan man fortsette å tro når en har opplevd slike ting?

– Man kan ikke være troende på den samme måten, man må endre sitt syn på Gud. Jeg har også erfaringer med folk som har sluttet å tro. De opplevde en svikt og mente at Gud ikke er rettferdig hvis han eksisterer.

– Er din Gud rettferdig?

– Gud er rettferdig, men min rettferdighet er ikke den samme som Guds rettferdighet. Jeg kan ikke tenke meg en Gud som er urettferdig, samtidig opplever jeg så mye urettferdighet i denne verden. Det hender at jeg spør hvor Gud er, dersom han er en rettferdig Gud, sier han.

Bektovic mener at tvilen kan være et middel som kan lede til en bevissthet om at det ikke er mulig å få en forklaring på alt. Etter at denne erkjennelsen er oppnådd gjelder det å fortsette å leve et liv – uten forklaringer.

– Jeg har ikke et klart svar på om jeg lever opp til Guds forventninger eller ei. Noen ganger er jeg overlatt til meg selv, sier Bektovic.