Han jøden
Når Tor Itai Keilen møter nokon for første gong, droppar han mellomnamnet og seier faren er grekar. Det er nesten sant.
– Slik ser ein jøde ut: Ta-da!
Tor Itai Keilen slår ut med armane. Stemma hans rungar gjennom salen ved hovudscena på Det norske teatret i Oslo. Publikum humrar lågt.
På veggen bak han er to bilete – eitt av han som liten, og eitt av ein gut som vart fødd i 1938. Begge vaks opp i Oslo, men sistnemnde døydde i ein konsentrasjonsleir under krigen.
Å vere jøde i Noreg i dag er litt som å vere fødd i feil kropp, held Keilen fram, medan han går att og fram på scena. Krøllane dansar på hovudet hans.
– Jøde. Nordmann. Jøde-nordmann. Jødefaen. Ta-da, seier han stille.
Løyndomar
Keilen er ein av fire som fortel si historie i førestellinga Utafor ved teateret denne våren. Der fortel han mykje som han aldri har sagt til nokon, ikkje ein gong sine nærmaste vener. Røper løyndomar som mora har prøvd å skjule, som han sjølv har prøvd å skjule.
– Det er ikkje slik at eg tek ein for laget, eg er veldig heldig som får vere med på dette, seier han.
Vi sit i garderoben han deler med fire andre skodespelarar. Kostymet – ei svart bukse og mørkegrøn skjorte – heng klart til førestellinga neste dag.
– Vi set opp dette stykket fordi det er viktig for samfunnet. Det er mange fordommar vi lever med i Noreg i dag, og det er ikkje berre eg og min familie som lever med den skamma.
Saman med han på scena står Faten Mahdi al-Hussaini, Yousef Bartho al-Nahi og Siri Seim Sønstelie. Svein Tindberg, regissøren av stykket, har skrive manuset på bakgrunn av intervju med alle fire. Likevel føler Keilen at det er nokon andre sine ord han seier når han står på scena.
– Eg trur det er ein forsvarsmekanisme. Eg har lært det utanåt og formidlar det som ein kva som helst slags tekst. Mi eiga historie held eg nok på ein armlengdes avstand.
Bestill abonnement her
KJØP