UPPSALA: Selv husker han ingenting fra den sensommerettermiddagen, men i ettertid har han innsett at den like gjerne kunne blitt den siste i livet. Avstanden mellom tommelen og pekefingeren er knapt til å se når han viser med høyre hånd hvor nær døden han var.

Vi tar heisen opp til syvende etasje, og fotograf Natanael og jeg blir møtt av et stort smil gjennom vinduet til avdelingens svingdører. Endelig møtes vi.

Da den alvorlige kollisjonen mellom Janne Bloms motorsykkel og en stor leddbuss kom til avisens oppmerksomhet, fikk jeg i oppdrag å rapportere om ulykken. Siden har Dagen fortløpende fulgt situasjonen hans.

Når man snakker med nok folk om en person de kjenner, danner man seg indirekte et bilde av vedkommende. I forlengelsen får man følelsen av at man også kjenner vedkommende. I hvert fall til en viss grad. Det skal snart vise seg at alle beskrivelsene jeg har hørt om en sjelden varm personlighet ikke er noen overdrivelse. De er heller en underdrivelse.

Janne triller foran oss gjennom korridoren. Rullestolen treffer først en av dørstolpene, men han manøvrerer lett forbi på andre forsøk. Han er allerede i ferd med å venne seg til stolen, og vel inne i rommet stiller han seg med rullestolen ved siden av sengen mens jeg drar frem en besøksstol og plasserer den overfor.

Stemmen hans er varm og han høres nesten ivrig ut etter å fortelle, når han ønsker oss velkommen til rommet på Universitetssykehuset hvor han har tilbrakt de siste fem månedene av sitt liv. Vi har kommet for å finne ut hvordan det går med bedringen hans, men også for å stille de vanskelige spørsmålene om mening og hvordan det føles å plutselig bli rammet av svakhet i en kontekst der tro historisk har vært forbundet med styrke.

---

Livets ord

• En opprinnelig svensk trosmenighet som tilhører den såkalte «trosbevegelsen»
• Bevegelsen legger særlig vekt på at kristne gjennom troens ord kan utøve autoritet over onde åndsmakter og oppnå helbredelse og fremgang på alle områder, også økonomisk (også kalt «fremgangsteologi» eller «herlighetsteologi»)
• Ble grunnlagt i Uppsala i 1983 av Ulf Ekman
• Menigheten i Uppsala har i 2021 omkring 2.000 skrevne medlemmer

Kilde: Store norske leksikon

---

Besøk på ulykkesstedet

Men vårt besøk i Uppsala denne dagen starter ikke i sykehusmiljøet, men ved et veiskille noen kvartaler fra området i Fyrislund-distriktet hvor menigheten Livets ord har sine lokaler.

Det var her Janne Blom kom kjørende langs Fyrislundsgatan på motorsykkelen sin 29. august i fjor like før fire på ettermiddagen.

Da han nærmet seg T-krysset til Verkmästargatan, signaliserte trafikklysene at det var grønt og han kunne passere. Det samme gjaldt møtende trafikk, derfor begynte den grønne bybussen sin sedvanlige venstresving inn på Verkmästargatan og krysset dermed kjørebanen for trafikk som kom nordfra.

Av ukjent årsak oppdaget Janne bussen alt for sent. Smellet ble ødeleggende og kort tid etter kom politi og ambulanse til stedet.

Når vi studerer stedet et halvt år senere, er selvfølgelig ikke et spor etter ulykken synlig. Men mens vi står en stund i vinden og ser på trafikkens bevegelser, nærmer det seg en buss nummer 30. Den blinker til venstre og sjåføren svinger inn i sidegaten etter foreskreven rute.

Synet understreker bare alvoret i politirapportens grove beskrivelse av hvordan ulykkesbussen «svinger til venstre og krysser veien mot Verkmästargatan når MC ... med saksøker som sjåfør kolliderer med baksiden av bussen».

«En millimeter fra døden»

Tilbake til Akademiska og rommet der Janne Blom nå beveger seg så hjemmevandt.

– Dette er stedet jeg kom til da jeg våknet. Først tilbrakte jeg tre eller fire uker på intensivavdelingen – bevisstløs eller bedøvet. Jeg var en millimeter fra døden, forklarer Janne og viser med fingrene.

– Flere av operasjonene som skulle gjøres måtte stoppes fordi hjertet og hjernen min reagerte på ulike måter.

Det siste halvåret har han vært gjennom seks operasjoner. Det er uklart om det blir enda flere. En sterk kontrast for en sprek 55-åring som så på seg selv som helsen selv.

– Jeg har aldri vært på sykehus før. Aldri! Jeg har vært et så friskt menneske, konstaterer Janne.

[ «Mor snakket om hvor forferdelig det ville være å gå rundt i himmelen og lete etter oss» ]

Husker ingenting av ulykken

Jeg ber ham fortelle meg hva han husker fra selve ulykkesdagen.

– Jeg har ingen minner. Jeg vet at jeg spiste en god lunsj med en venn den dagen. Jeg husker ikke at jeg satte meg på motorsykkelen for å gå på treningssenteret. Jeg husker ikke selve ulykken og jeg husker ikke de første tre-fire ukene da jeg var her på sykehuset. Det er helt tomt, konstaterer han.

– Husker du første gang du våknet etter ulykken?

– Nei. Men jeg vet at et av mine første ord var nattverd. Det var så rart. De ringte kona mi fra intensivavdelingen og sa: «Han fortsetter å si ett ord, og vi vet ikke hva vi skal gjøre. Han sier: Nattverd, Nattverd, Nattverd …». Så min kone begynte å ringe pastorene og så kom en pastor til meg. Jeg kunne ikke ta selv, men han brøt et nattverdsbrød og dyppet en finger i vinen ...

Janne viser med fingrene hvordan smuler og dråper av de hellige gavene varsomt befruktet leppene hans.

– Og husker du den hendelsen?

– Ja. Det gjør jeg.

– Hvordan opplevde du det?

– Det var noe som ga meg livet tilbake. Jeg har ikke helt klare tanker om det, men jeg vet bare at jeg ble så glad. Det var tross alt ikke hodet mitt, men min ånd, mitt hjerte, som opplevde noe som var livsviktig for meg. Det var mer enn jeg hadde pastoral kunnskap om. Det er noe av det fineste vi kan gjøre, å feire nattverd.

Det er ingen tvil om at Janne trengte alle kraftløftene han kunne få da han svevde mellom liv og død. I utgangspunktet var legenes prognose ekstremt usikker.

– Hodet mitt ble alvorlig skadet. De måtte skjære hull i skallen min fordi det var et slikt trykk i hjernen. Noen av legene sa til familien min at «vi vet ikke hvordan hodet hans vil fungere etterpå».

Jeg har aldri vært på sykehus før. Aldri! Jeg har vært en så sunn person.

—  Janne Blom

Halve ansiktet ødelagt

Det var ikke bare innsiden av hodet det stod dårlig til med.

– Den venstre siden av ansiktet mitt ble helt knust – selv om jeg hadde på meg en veldig moderne hjelm. Kinnbeinet ble knust, så de opererte det og la på metall. Beinet rundt øyet ble også knust. Helt ødelagt. Så også det har de laget av metall, forklarer Janne mens han stryker høyre hånd over venstre del av ansiktet.

Både jeg og fotograf Natanael stirrer overrasket. Det er ikke mulig å se at noen har klippet og sydd i ansiktet vi ser foran oss.

– Men jeg kjenner at jeg har en viss nummen følelse i denne delen av ansiktet, innrømmer Janne.

– Det er titan. Slå meg her, så er det hardt!

Han ler, for så å bli alvorlig igjen i neste øyeblikk.

– Men jeg er blind på dette øyet. Det venstre. Jeg spurte øyelegen min: «Kan du fikse dette øyet?». «Nei, det kan jeg dessverre ikke», sa han. Fordi noe inne i hjernen er ødelagt. Men så har det høyre øyet mitt utviklet seg. Legen sa: «Hvis du bare ser med ett øye, hjelper hjernen det øyet til å utvide synet litt». Det har jeg også lagt merke til. Helt ærlig – av alle skadene jeg har på kroppen, er øyet mitt det som har lidd minst. Derfor ser jeg utmerket med høyre øye. Jeg kan lese mobilen min, jeg kan lese Bibelen min, jeg kan lese bøker, jeg kan se på TV – det funker superbra.

Jeg kan bevege armen nå også. Det har jeg ikke klart før. Jeg kan vifte med fingrene. Det har jeg ikke klart før.

—  Janne Blom

Forvandlende operasjon

En annen kroppsdel som ikke fungerer, er venstre arm. Men for en stund siden ble et lite håp tent.

– På Södersjukhuset i Stockholm har de en gruppe leger som utfører nerveoperasjoner, og de fant ut at nervene i armen min er intakte, mens nervene i nakken er skåret av. Så armen har blitt fullstendig lammet. Eliminert. Og fingrene og hånden og alt. Men jeg var der for litt over en måned siden og de opererte meg i timevis. De la ned en så utrolig jobb og etterpå fortalte de meg: «Vi har gjort noe fantastisk, vi er så glade for denne operasjonen». De plukket nerver fra leggen og plasserte nervene her.

Janne peker på venstre skulder.

– De sa: «Armen din vil sannsynligvis begynne å fungere, men du bør være klar over at disse nervene kan ta to måneder, et år eller til og med opptil to år, å fungere. Da kan små ting begynne å skje i armen, steg for steg». Nerver kan ikke sys sammen, men kirurgene legger dem ved siden av hverandre slik at de vokser sammen, forklarer han.

---

Janne Blom

• Født 1. september 1967
• Gift med Sanna, fire barn, tre barnebarn
• Bor i en villa i Uppsala-traktene
• Hovedpastor i Livets ord
• På vei tilbake etter en tøff motorsykkelulykke som inntraff den 29. august 2022

---

Bevegeligheten på vei tilbake

Bare noen dager før samtalen vår ser jeg et innlegg som Janne har lagt ut på Instagram, en kortfilm hvor han beveger fingrene.

En bekreftelse på at operasjonen var vellykket.

– Jeg kan bevege armen nå også. Det har jeg ikke klart før. Jeg kan vifte med fingrene. Det har jeg ikke klart før.

Han viser samtidig som han forteller.

– Hvordan er smertesituasjonen din?

– Det har også blitt bedre etter nerveoperasjonen. Jeg hadde så ekstreme smerter i venstre skulder. Og i armen og hånden.

Men skaden som har fått de største konsekvensene ligger i ryggen.

Det er på grunn av den at Janne nå trenger rullestol for å komme seg rundt.

– Virvel elleve og tolv skilte seg og der brakk ryggraden, noe som lammet meg fra midjen og ned, forklarer han.

Merkelig nok har han ikke hatt vondt i ryggen i det hele tatt.

Gleden i livet å være pastor

– Hvordan har du det nå?

– Mentalt har jeg det bra. Men jeg har vært skikkelig deprimert. Jeg har hatt det vanskelig, innrømmer Janne.

– Det var helt i starten da jeg hadde våknet og ble klar over at jeg lå på sykehus og hadde vært involvert i en ulykke. Da jeg så skjønte at beina mine ikke fungerte og at legene sa at «vi kan ikke fikse beina dine og du må bruke rullestol», så tenkte jeg i begynnelsen, helt ærlig, at livet mitt som pastor var over.

– Det var gleden i livet mitt, å være pastor, å tjene Herren. Jeg tenkte jeg ikke kunne være pastor i Livets ord og sitte i rullestol. Jeg var ferdig. Jeg må si til alle pastorvennene mine at de må ta over, tenkte jeg. Jeg kan ikke fortsette.

– Har du noen gang fortalt dem det?

– Nei. Men jeg tenkte det mange ganger. Noen dager var fylt med mørke tanker. Jeg gråt og gråt og gråt. Det er et kirkerom nedenfor her. Jeg satt der, jeg var helt knust. Men Gud reiste meg opp fra det. Det er det som er så vakkert på en eller annen måte.

Intensiv depresjon

– Jeg begynte i 1997 som ungdomsprest i Livets ord, og jeg har vært pastor siden da. Jeg har ikke møtt noen prest som har hatt en funksjonshemming. Hvordan kan jeg vise meg selv slik, tenkte jeg.

Den første måneden han var bevisst, var depresjonen intens. Siden har den gått frem og tilbake, og Janne forteller oss at han fortsatt kan være lei seg. Men en dag fikk Janne et besøk som endret holdningen hans.

– En kjær venn var her og satt med tårer i øynene og snakket til meg om Guds kjærlighet, snakket til meg om dybden av å være kalt. Jeg trodde livet mitt som pastor var over, men den personen ga meg en helt annen innsikt. At kallet fra Herren er dypere enn den fysiske ytelsen.

Jeg tror at Gud kan helbrede mennesker. Ett hundre prosent. Samtidig må jeg også innfinne meg med tanken, akseptere tanken om å bruke rullestol til kirken min

—  Janne Blom

– Det ga meg en dypere forståelse av Guds kjærlighet, som har satt meg fullstendig fri. Jeg har fått dypere kunnskap om Guds kjærlighet. At den ikke er forankret i hvor talentfull jeg er, hvor fantastisk jeg er, hvor fysisk jeg er, eller hvor pen jeg er. Den er forankret i helt andre ting. Enten jeg er perfekt eller ikke perfekt fysisk, er Guds kjærlighet hundre prosent.

Veldig veltrent

– Da jeg krasjet motorsykkelen hadde jeg en bedre fysikk enn jeg noen gang hadde hatt. Jeg var så sprek. Og jeg innrømmer at jeg kanskje levde for mye i det. Men kallet, dybden av å være kristen må gå så mye dypere enn alt det fysiske. Og jeg tror at innenfor frikirkeligheten og kanskje blant frikirkelighetens pastorer bygger vi for store slott rundt vår fysiske opptreden. Det er ikke noe galt med en god fysikk, men vi må forstå at kallet handler om mer enn som så.

Det er nærliggende å stille spørsmål om hvordan hovedpastoren i Livets ord ser på helbredelse, men før jeg rekker tar han opp den tråden selv.

– Som pastor tror jeg på medisin, og jeg tror på helbredelse. Jeg tror at Gud kan helbrede mennesker. Ett hundre prosent. Samtidig må jeg også innfinne meg med tanken, akseptere tanken om å bruke rullestolen til kirken min. Og på en eller annen måte må jeg modnes i den tanken. Fordi jeg vil møte menigheten min. Jeg ønsker å uttrykke kjærlighet til menigheten min. Jeg ønsker å uttrykke Guds kjærlighet uansett om jeg løper raskt eller om jeg kjører rullestol. I dag har jeg den frimodigheten, forsikrer Janne.

– Har du noen gang vært redd i løpet av denne tiden?

– Ja. Jeg har vært redd for å ikke være god nok som pastor til å hjelpe folk. Å ikke være nok, å være for svak, å være for liten, å være for ødelagt som person.

Jeg tror at Gud kan helbrede meg. Men jeg må også leve i denne situasjonen, der jeg er akkurat nå.

—  Janne Blom

Elske Gud – uansett

– Nå vet jeg at Livets ord 2023 er noe helt annet enn Livets ord 1987 ...

– Helt forskjellig!

… men tror du likevel at å vise svakhet i den sammenheng er mer problematisk enn å vise svakhet i andre deler av kristenheten?

– Ja, jeg tror det. Og jeg tror nok at akkurat min situasjon blir sett på som et mye større problem enn mange andre ting. Kanskje var det til og med sånn for meg før jeg kom i denne situasjonen. Jeg tror at Gud kan helbrede meg. Men jeg må også leve i denne situasjonen, der jeg er akkurat nå. Jeg må leve hundre prosent for Gud, enten beina mine fungerer eller ikke.

– Kan det i noen situasjoner være vanskelig å bli akseptert av dem som har en veldig sterk tro?

– Absolutt! Jeg tror det. Jeg tror noen tenker «Men burde du ikke bli helbredet? Tror du ikke nok? Eller hvilke andre ting holder du på med nå?».

– Hvordan kommer du til å håndtere det?

– Der er jo min klarhet om Guds kjærlighet. Jeg tror den kan berøre de aller fleste hjerter. Jeg tror at erkjennelsen av Guds kjærlighet til alle mennesker har vært befriende for meg. Samtidig er det viktig å si at du ikke kan synde og gjøre omtrent hva som helst bare fordi Gud elsker deg. Gud peker også på det som er rett. Men når det kommer til ting som dette, lærer han oss en dyp kjærlighet.

En gjeter slått av fienden

– Da ulykken ble kjent og menigheten din fortalte hva som hadde skjedd, beskrev de det som om du var en gjeter som hadde blitt slått av fienden for å komme til flokken. Hva synes du om den retorikken?

Janne blir stille en stund og tenker.

– Det kommer litt an på. Man kan nok gjøre det til en litt for stor sak. Da må jeg være ærlig og si at jeg ikke vet helt hvorfor dette skjedde. Gikk jeg rett inn i noe Satan planla? Jeg tror ikke det. Jeg vet ikke. Jeg var involvert i noe veldig uheldig.

– Kanskje man kan tenke slik: Fienden prøvde kanskje å gjøre slutt på livet mitt, men Gud satte en stopper for det. Gud reddet livet mitt. Det tør jeg påstå hundre prosent, uavhengig av alt annet knyttet til hva og hvorfor, slår Janne fast.

– Har du fundert mye på hvorfor ulykken skjedde?

– Nei. Ja. Jo, men det har jeg kanskje. Men jeg har lagt ting til side og akseptert Guds kjærlighet og innsett at jeg ikke kan løse disse tingene. Hvorfor var det sånn eller sånn? Er det noen av oss som kan si det sikkert? Nei! Men det vi kan vite er at Gud elsker oss. Det er en realitet og da må jeg gå hundre prosent inn i det.

Jeg har ingenting imot å kjøre motorsykkel igjen

—  Janne Blom

Vil kjøre igjen

– Har det føltes urettferdig at du har lidd dette?

– Jeg vet ikke hva jeg skal svare. Det er klart at det ikke er noe jeg har ønsket meg, ingenting jeg ønsker for noen annen person.

– Har politiet kontaktet deg etter ulykken?

– De tok motorsykkelen til undersøkelse først. De avhørte folk rundt ulykkesstedet som hadde sett ulykken og de sa at jeg kjørte normalt. Politiet sa jeg ikke gjorde noe galt, og de sa til bussjåføren at han heller ikke gjorde noe galt. Vi var bare uheldige. Så det var ikke noe kriminelt, bare klønete.

Gjeldende fartsgrense er 40 km/t. Det høres lite ut, men har vist seg å være nok til å knekke rammen på en motorsykkel når den treffer en buss front mot front. Nå hviler sykkelen hos skraphandleren.

Jannes kjærlighet til motorsykkel ble født tidlig. Allerede som barn og tenåring kjørte han motocross, men det er bare tre år siden han begynte å kjøre motorsykkel i trafikken. Han er opptatt av å understreke at han til tross for ulykken ikke har noe imot motorsykler eller motorsyklister. Tvert imot.

– Ville du bli glad for å kjøre igjen hvis du kunne?

– Absolutt! Ett hundre prosent! Jeg har ikke noe imot å kjøre motorsykkel igjen, sier han med ettertrykk.

– Motorsykkel er flott å kjøre.

– Hva synes du om sjåføren som kjørte bussen du krasjet inn i?

– Jeg synes synd på bussjåføren. Jeg vil gjerne ha et vennskapelig møte med ham, og så vil jeg si: «Jesus reddet livet mitt og jeg har ikke noe imot deg».

[ Da Lillemor møtte Åge, kastet han platesamlinga hennes i elva ]

Ble bedt for over hele Sverige

– Jeg har en så fin familie. Jeg har fire barn og en fantastisk kone. De satt alle ved siden av meg mens jeg var uten bevissthet, nær døden, og de ba for meg. Hele menigheten ba for meg. Tusenvis av kristne mennesker fra hele verden ba for meg – i Stockholm, i Uppsala, over hele Sverige, i Norge og utenfor Europa. De ba for meg og det reddet livet mitt.

Jeg har vært i stand til å øse Guds kjærlighet over mennesker midt i den vanskelige situasjonen jeg er i

—  Janne Blom

Rommet der vi sitter er beskjedent innredet. For Janne har det også fungert som gudstjenestested, som kontor og møterom.

Ryktet spredte seg raskt på avdelingen at han er pastor og plutselig begynte folk å oppsøke ham for støtte i samtale og bønn. En sykehusprest som kjempet med spørsmålet om Gud i det hele tatt kunne ha bruk for ham. I den samme stolen som jeg nå sitter i, har minst en person bedt frelsesbønnen sammen med Janne, et hint om at oppdraget som pastor langt fra er over.

– Jeg har kunnet øse Guds kjærlighet over mennesker midt i den vanskelige situasjonen jeg er i.

– Gud kan bruke meg

– Til tross for all elendigheten jeg befinner meg i, bruker Gud meg her, konstaterer Janne.

Han bruker dette rommet til å tjene mennesker.

– Å snakke liv til folk, selv om jeg selv er i en vanskelig situasjon. Noen ganger har jeg lurt på: «Ja, men Gud, hvordan fungerer dette?». Jeg er selv helt desperat og likevel har jeg lov til å være åpen for å betjene mennesker. Og så skjønte jeg at han tross alt kan bruke meg.

Å henvende seg til Gud i bønn har alltid vært viktig for Janne og noe som han alltid prøvde å prioritere, til tross for at han i likhet med mange andre pastorer «jobber så mye».

Men det siste halvåret har bønnelivet intensivert.

– Jeg har aldri bedt så mye i mitt liv. Alle netter, noen dager, noen morgener. Når jeg har hatt problemer med å sovne, har jeg ligget våken og bedt. Jeg har bedt for menigheten, for Sverige, for alle prester og pastorer i landet, for alle menigheter. Jeg har bedt for misjonsarbeid, for misjonærer, for kristne. Jeg har bedt for byen, som jeg alltid har gjort, men ikke på den måten.

– Skiller bønnen seg på noen måte fra hvordan du ba før?

– Denne gangen i dette rommet, i denne sengen, i denne rullestolen, har nok bønnen ført meg enda nærmere Gud. Til et vennskap og et forhold til Gud som jeg aldri har opplevd på den måten.

– De ga ikke opp

Familieforhold har også blitt dypere. Da han våknet etter ulykken, visste han hva kona het, men han kunne ikke huske barnas navn. I løpet av desember og januar ble det født to nye barnebarn inn i familien, så nå er det tre.

– Jeg har ligget her ødelagt, men nytt liv er født inn i familien min. Det er fantastisk! Jeg føler en slik livsglede.

– Kjærligheten min til kona mi har alltid vært sterk, men det føles som om den har nådd en helt annen dybde. Hun er fantastisk! Hun er den beste personen i verden som bare satt der når alt var ødelagt. Det var blod her og der og leger overalt, og hun bare satt der. Jeg har sett bildene de tok på legevakten av at hun satt der og la hånden sin på kroppen min. Døtrene mine sitter der, til og med mitt eldste barnebarn som er åtte år. Hun står sammen med moren sin, datteren min, og de la hendene på meg.

– De ga ikke opp, de så bare livet mitt.

Janne gråter.

– Hvor lenge blir du på sykehuset?

– Jeg vet ikke. Jeg er på slutten.

Han peker på treningsopplegget som henger på veggen bak meg. Dagene på sykehuset er lagt opp med aktiviteter. Styrke, bevegelighet, massasje. Treningsdisiplinen han har jobbet opp over flere år vil nå komme godt med. Uten egeninnsats, ingen fysisk fremgang. Det er Janne veldig klar over.

Hjemmet må tilpasses rullestol

Jeg spør når han kan komme hjem, og Janne forklarer at det har å gjøre med hvor raskt familiens hus kan tilpasses rullestol. Det er kommunen som tar seg av slike tiltak og for første gang under samtalen vår hører jeg irritasjon i stemmen til Janne. Det er tydelig at han synes arbeidet går alt for sakte.

Han har allerede gjort noen utflukter. Familien feiret jul hjemme hos en av sønnene som bor i nærheten, og en dag satt Janne på kafé med kona i Gränby sentrum.

En annen dag da været var fint, tok barna ham med ut på tur i den nærliggende byparken. Men han har tilbrakt alle netter på sykehuset. Kort tid før dette intervjuet publiseres, legger Janne ut et bilde på Instagram, sittende i familiesofaen.

«Første gang hjemme på 6 måneder», skriver han og takker for alle bønner.

Jeg kan nok begynne å jobbe igjen i mai

—  Janne Blom

Da ulykken skjedde var Janne midt i en periode med intensivt arbeid.

På agendaen sto mange av tingene han alltid elsket å vie seg til som pastor: Å bygge en menighet. Å utvikle menigheten. Å nå ut til Uppsala med budskapet om Jesus. Sosialt arbeid blant rusavhengige og hjemløse. Omsorg for mennesker.

[ Derfor øker troen hos noen, mens andre mister den ]

Pastor med alt det innebærer

Samtalen vår forteller meg at Jannes ønske om å fortsette det arbeidet ikke er borte.

– Jeg antar at du er fullt ut forpliktet til å fortsette å være pastor for Livets ord?

– Absolutt!

– Hovedpastor?

– Ett hundre prosent!

– Når tror du at du kan være tilbake i den rollen?

– Jeg kan nok begynne å jobbe igjen i mai, sier han.

– Hva sier legene – hvor god kan man bli?

– De sier jeg kan leve et perfekt liv, men de kan ikke love noe om beina mine. Jeg har hørt at armen min vil fungere – med leger og med Guds hjelp. Og min også. At hvis jeg faktisk er villig til å jobbe for det, trene for det, vil armen min fungere.

Janne forteller at han har fått et nytt kall, en ny livsoppgave: Formidle Guds kjærlighet til alle mennesker som har det vanskelig. Den utfordringen har slått dype røtter i både sjel og hjerte.

– Jeg er for tiden lam og rullestolbundet. En rullestolpastor! Vil jeg være sånn resten av livet? Jeg vet ikke. Kanskje jeg blir helbredet. Kanskje ryggraden min vil vokse sammen igjen. Det er åpenbart noe som vil bety mye for meg. Men jeg må også – og det er viktig å si – jeg må også velge å leve livet på denne måten. Jeg kan ikke bare si: «Å, Gud, du må helbrede meg, ellers kan jeg like gjerne dø!»

– Nei, jeg kan leve livet mitt. Og jeg kan være pastor med alt det innebærer.

Saken stod først på trykk i den svenske avisen Dagen.

[ Dette er historia om ein profilert pastor, men også om svik og mørke ]