– En fantastisk følelse å se hvordan denne fordømte krigen bringer alle sammen

KRIGEN I UKRAINA: Videobloggeren Radion styrtet til for å hjelpe folk ut av den bomberammede blokka. Egor kjører forsyninger til fronten. Krigen har brakt ukrainere nærmere hverandre, forteller mennesker Vårt Land har møtt i Dnipro.

DNIPRO, UKRAINA: 14. januar i år ble 46 mennesker drept da en nietasjes boligblokk ble truffet av en russisk rakett. Seks av dem var barn, den yngste bare tre år gammel.

Videobloggeren Radion Dneprovskiy fikk nyheten om angrepet på internett. En halv time senere var han på plass for å hjelpe.

– Det var helt fryktelig, forteller han til Vårt Land:

På dette bildet utgitt av det ukrainske presidentens pressekontor, stiger røyk opp etter at en russisk rakett traff en bygning med flere etasjer og etterlot mange mennesker under rusk i Dnipro, Ukraina, lørdag 14. januar 2023. (det ukrainske presidentens pressekontor via AP)

– Bitene av vegger var for tunge til å løftes med hendene, og det var bare to kranbiler der. Når de løftet opp en bit, kom det inn oksygen og startet en ny brann. Vi bad folk rundt om å være stille, så vi kunne rope og høre om noen svarte under ruinene. Jeg hørte en kvinne rope om hjelp, men det var ingen ting vi kunne gjøre, sier Radion som fortsatt hører skrikene hennes i hodet.

I to dager Radion hjalp til med redningsarbeidet og var med å berge ut to personer. Men ikke alle lot seg redde. En jente i tredje etasje var døvstum, slik at hun hverken kunne høre oss eller rope om hjelp. Derfor overlevde hun ikke, forteller han til Vårt Land.

Frivillige organiserte også mat, varm drikke og et sted å varme seg for de frivillige som hjalp til.

– Ukrainere er flinke til å koordinere, og kommer sammen når det skjer noe, sier Radion.

Dnipro, Ukraina

Byen er knutepunkt

Både i 2014 og 2022 var det frykt for at Dnipro ville bli tatt av Russland. Nå er byen et knutepunkt for både militæret, humanitær hjelp og flyktninger fra de krigsherjede områdene i øst.

Dnipro ligger 485 km sørøst for Kyiv, og under 20 mil fra slagmarkene i Bakhmut, Zaporizjzja og Kharkiv. Men hadde det ikke vært for flyalarmer og portforbud mellom elleve og fem, virker Dnipro forbausende normalt.

Folk går på jobb og samles på barer og kafeer. Men 40 prosent av strømnettet er ødelagt av russiske bomber, og blir jevnlig erstattet med generatorer.

Radion Dneprovskiy tar oss med videre til et boligstrøk. Ett av husene ble ødelagt i et annet rakettangrep i oktober. Flere av nabohusene ble også skadet.

– Jeg satt på kjøkkenet da jeg ble truffet av lufttrykket. Alle vinduene ble slått inn. Først skjønte vi ikke hva som hadde skjedd, og trodde det hadde vært en gasslekkasje. Heldigvis overlevde alle, forteller pensjonisten Olga Aleksandrovna.

Radion mener myndighetene gjør for lite for å hjelpe dem som har fått hjemmene sine ødelagt.

Dnipro, Ukraina

Ni år lang krig

24. februar 2022 invaderte Russland Ukraina. Men krigen startet egentlig åtte år tidligere.

I 2014 demonstrerte flere millioner ukrainere mot den korrupte og prorussiske presidenten Viktor Janukovitsj. Det var også demonstrasjoner i parken i Dnipro. Et stykke unna demonstrerte prorussiske «anti-majdan»-tilhengere.

Mykyta Sjalennyj deltok i demonstrasjonene i Dnipro. Han forteller at separatistene var aggressive, og gikk med oransje og svarte St. Georgs-bånd og andre russiske symboler. På et tidspunkt prøvde de å storme administrasjonen i Dnipro og opprette en opprørsrepublikk som i Donetsk og Luhansk.

– Noen sto oppriktig for det, andre var betalt, sier han.

Oligarken Ihor Kolomojskyj var med å stanse separatistene, og ble utnevnt til guvernør. I dag bor han i Israel etter å ha mistet det ukrainske statsborgerskapet, og blir etterforsket for underslag. Ordfører Borys Filatov er en tidligere forretningspartner av Kolomojskyj, og selv svært rik.

Ifølge Radion har Majdan ført til få forandringer i Dnipro.

– Politikerne forteller bare eventyr, og folk som ikke forstår problemene tror på dem, sier han.

KNUTEPUNKT: Dnipro ligger 485 km sørøst for Kyiv, og under 20 mil fra slagmarkene lenger øst.

Krigen bringer folk sammen

– Det er ganske greit her, selv om vi blir bombet mer enn mange andre siden vi befinner oss i sentrum for alt, sier Egor Berezovskyi:

– I begynnelsen var vi redde for at de russiske styrkene ville komme hit. Men straks fronten ble stabilisert, skjønte vi at vi kunne fortsette å bo og arbeide her som vanlig.

Egor Berezovskyi, Dnipro Ukraina

Siden den russiske invasjonen har han kjørt forsyninger til soldater og sivile ved fronten noen få timer unna. Nylig var han i en landsby to kilometer fra grensen mot Russland.

På mobilen viser han fram en video fra Lysytsjansk, som nå er okkupert.

– Vi leverte mat til folk, mens russerne skjøt på en bygning like ved. Familien bor der fortsatt, sier han.

– Hva sier familien til at du tar disse turene?

– De støtter meg, den eneste betingelsen er at jeg kommer hjem samme kveld, ler han.

Det er en fantastisk følelse å se hvordan denne fordømte krigen bringer alle sammen

—  Egor Berezovskyi

Berezovskyi er stolt av viljen til å bidra som finnes i Dnipro.

– Jeg burde ikke si det, men det er en fantastisk følelse å se hvordan denne fordømte krigen bringer alle sammen. Det kom som et lynglimt 24. februar i fjor. I løpet av et par timer begynte alle å gjøre noe, enten det var å lage molotovcocktails eller bringe alt de kunne avse til steder der frivillige tok imot.

Egor Berezovskyi understreker at det ikke bare er samholdet som har reddet Ukraina så langt, men også hjelp vestfra.

– Uten våpen nytter det ikke, sier han.

Trodde ikke dette var mulig

Siden krigen har Dnipro tatt imot 250.000 flyktninger. En av dem er Tetiana Klimentsjuk fra Mariupol, som kom hit i oktober sammen med mannen og den femten år gamle datteren Nastia.

For ett år siden jobbet hun for Leger uten grenser. Hun trodde de utenlandske kollegene overdrev faren da de dro et par uker før invasjonen.

– Vi trodde ikke en slik krig var mulig i det 21. århundret, sier Klimentsjuk til Vårt Land.

Dnipro, Ukraina

I 2014 var Mariupol okkupert i noen uker av de russiskkontrollerte separatistene, og Tatjana Klimentsjuk trodde de i verste fall kunne vente noe lignende. Men snart ble familien nødt til å søke tilflukt i kjelleren. Til sammen var de tolv personer der, og på noen dager forsvant strøm og vann.

– Jeg kunne bruke mobiltelefonen en gang iblant når det ikke var angrep. Jeg gikk ut, stilte meg på en haug med murstein, og sendte SMS med de samme tre ordene: «Jeg lever fortsatt».

Jeg lever fortsatt

—  Tekstmeldingen som Tetiana Klimentsjuk sendte jevnlig når russerne ikke angrep

Klimentsjuk og mannen var skeptiske til å reise fra leiligheten sin, men prøvde å sende datteren i sikkerhet.

– Vi tenkte at det kunne være siste gang vi så hverandre, forteller hun med gråt i halsen.

De stadige artilleriangrepene fikk huset til å riste, og hun sov bare 3–4 timer i døgnet. I vesken har hun fortsatt et lite ikon som hun hadde med seg i kjelleren.

– Jeg bad Gud om å ta meg, slik at mannen min kunne ta seg av datteren vår, sier hun.

Firefighters stand next to three bodies, covered by blankets, following a Russian attack in Dnipro, Ukraine, Monday, Oct. 10, 2022. Explosions on Monday rocked multiple cities across Ukraine, including missile strikes on the capital Kyiv for the first time in months. (AP Photo/Leo Correa)

Ydmyket i flukten

15. mars i fjor traff en rakett noen meter fra kjelleren.

– Huset ristet, og alle skrek i panikk. Datteren min gråt. Da skjønte jeg at livet var viktigere enn leiligheten.

De brukte 20 minutter til å pakke, før de kjørte mot Zaporizjzja. Til sammen var de 4–500 biler fulle av mennesker, hunder og katter, forteller hun. Kjøreturen tok 15 timer. Underveis ble de stanset ved 17 russiske veisperringer. De sjekket særlig mennene.

– Siden 2014 hadde mange fått tatoveringer med ukrainske flagg og symboler. De som hadde slike tatoveringer, ble kledd av og ydmyket, og tvunget til å kysse støvlene til de russiske soldatene mens familien så på, forteller Tetiana Klimentsjuk.

Russerne var også opptatt av kvinner.

– De kikket inn i bilene, og sa til hverandre at «det er masse pene damer her, vi skal finne en til deg også». Foreldre bad døtrene om å skjule ansiktet, eller late som det var noe i veien med dem.

Da russerne begynte å bombe Zaporizjzja klarte Klimentsjuk å bli overført til Dnipro. Datteren har begynt å studere.

Fjerner sporene etter forbrytelser

Huset til Klimentsjuk og familien i Mariupol står fortsatt. Et firma fra St. Petersburg har fått jobb med å gjenoppbygge, men har så langt bare revet restene av ødelagte bygninger. Trolig er mange ofre av begravd under ruinene.

– Alt russerne gjør, er å fjerne sporene etter forbrytelsene sine. I postkontoret, som ble bruk som likhus under beleiringen, har de åpnet et supermarked, forteller hun.

Mange som er igjen i Mariupol har gamle foreldre de ikke kan forlate. Andre støtter det nye regimet. Livet er vanskelig.

– De vi har kontakt med, sier vi må ikke må komme tilbake. Mange der har begynt å drikke eller begår selvmord, forteller Tetiana Klimentsjuk.

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Mer fra: Reportasje