«Som sjanger ligner trosbekjennelsene på kontaktannonsen»

ESSAY: Tro er ikke småprat med egne gudsforestillinger, skriver Anders Piltz. Det er å overgi seg til virkeligheten, den klippefaste.

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

Denne saken ble først publisert i magasinet STREK nummer 2 i 2015.

Religion er en privatsak. Slik lyder en ofte gjentatt formel — den er i utgangspunktet et sitat fra de tyske sosialdemokratenes Erfurt-program1 anno 1891, egentlig tenkt som en oppskrift på å uskadeliggjøre religionens grep om sjelene og samfunnet.

Så lenge troen utøves bak lukkede dører og til stille rasling fra salmebokblader, tolereres den av makten. Men den får ikke ta seg offentlige uttrykk. Det er sant at religion er noe privat, i den betydning at ingen ting kan være mer intimt enn trosakten.

Etter mange år med planlegging har Vennesla fått nytt kirkebygg, spesielt tilrettelagt for barn og unge. 

Organist Bernard Emmelkamp viser fram det elektriske orgelet. 


Stikkord: Vennesla kirke Vennesla nye kirke gudshus orgel kirkemusikk kirkemusiker  salme salmer

Ingen annen kan ta troens steg i mitt sted: en og en må vi stige frem mot det kors som forsoner alt. Men ekte kristen tro kan aldri være noe rent privat, som for eksempel vår smak for musikk, mat og klær. Ifølge evangeliet er de som bekjenner troen, jordens salt og lys. Kirken er byen på fjellkammen, umulig å skjule for offentligheten. Det er ikke så lett å forklare dette i Skandinavia i dag. Eller for den saks skyld i noe land i verden. Hva er kristen tro i objektiv og subjektiv forstand? Hvor går grensen mellom disse to størrelsene?

Rammer

Alle, eller så godt som alle, både de som har en tro og de som lengter etter en, søker en forestilling som strukturerer verden og deres forhåpninger til livet og det som — eventuelt — venter dem etter døden. I dagens samfunnsklima, ikke minst blant de unge (noe som bekreftes av religionssosiologisk forskning), skvises troen til å være noe ytterst individuelt, noe som knapt er mulig eller i det hele tatt ønskelig å kommunisere med andre, bare den fungerer på individplanet.

Alle, eller så godt som alle, både de som har en tro og de som lengter etter en, søker en forestilling som strukturerer verden og deres forhåpninger til livet og det som — eventuelt — venter dem etter døden

—  Anders Piltz

Man lager seg en miks av forestillinger som passer ens unike personlighet, smak og behov. Man holder seg med gudsbilder. Men man håper ikke på, eller søker, en faktisk levende, villende, virkende og talende Gud. Man dyrker med andre ord sine projeksjoner og småprater med dem. (Jeg undrer på hva gamle Ludwig Feuerbach hadde sagt, om han hadde publisert sin religionskritikk på 2000-tallet?)

Pinsebevegelsens inspirasjons- og lederkonferanse, Led 17. Lovsang. pinse

Bare tanken på at det skulle finnes én (en!) sannhet, eller at denne sannheten skulle være tilgjengelig for de oppriktig søkende, anses av mange som en farlig villfarelse, en fundamentalistisk fantasiforestilling som avler intoleranse og baner veien for terrorisme.

Man kan ikke klandre dem som tenker at religion er eksplosiv vare. De viser troen respekt, de avfeier den ikke som tidsfordriv for pensjonister og kroniske grublere. Også en og annen kirkemann mener at det alltid er feil å skrive under på ferdige formler, å kjøpe trossetninger som andre har formulert i en annen tid og situasjon, og som man ikke har personlig erfaring med. Det blir omtrent som å abonnere på ferdig formulerte kjærlighetsbrev.

Anders Piltz

Sjekkliste

Men finnes det ingen sannhet? De som påstår at den ikke finnes, må rimeligvis gjøre et unntak for det samme utsagnet. Dermed undergraver de tesens dogmatiske ambisjoner. En som er uskyldig anklaget, ville ikke like at noen sa at sannheten bak anklagen ikke er tilgjengelig for mennesker, eller at det rett og slett ikke finnes noen sannhet. Politietterforskerne går ut fra at det finnes en sannhet bak enhver straffbar handling, reelle gjerningsmenn, reelle ofre.

Hvorfor skulle ikke sannheten om meg være tilgjengelig?

—  Anders Piltz

Og sannheten om meg, om livet, om mennesket? Hvorfor skulle den ikke være tilgjengelig? Det lar seg ikke bevise for den som ikke vil la seg overbevise. Som Reinhold Niebuhr3 sa, er arvesynden det eneste kristne dogmet som lar seg bevise (for bevis, se dagens avis). Men det finnes i det minste én vei som står åpen for alle: å prøve de modeller som beviselig har bestått tidsaldrenes prøve og har gitt utallige mennesker ressurser til å leve et autentisk liv.

I 2000 år har kirken samlet og sammenholdt slike troserfaringer. De gjør krav på å være en sann, virkelig og sammenhengende erfaring, en påstand om virkeligheten, ikke bare et uttrykk (fra historiens arkiv, sannsynligvis overdrevet) for oppfatninger om virkeligheten. De finnes i destillat, i trosbekjennelsene som resiteres i søndagens hovedgudstjeneste, som en slags sjekkliste for hukommelsen.

Den korteste er den såkalte apostoliske bekjennelsen, i utgangspunktet et dåpsformular fra den tidlige romerske kirken. En utvidet variant har vi i den nikensk-konstantinopolitanske trosbekjennelsen som leses hver søndag i den katolske messen. Den ble til på 300-tallet etter de store konfliktene om Treenigheten og Jesu Kristi identitet som mellommann mellom Gud og menneske.

Kirkehistorie: Papyrusfragmentet fra det femte århundre er den eldste overlevering av den nikenske trosbekjennelse.

Trosbekjennelsene er beundringsverdig ordknappe om det aller viktigste: hvem Gud er, hvem mennesket er, og hvilke muligheter det har. Visselig er ingen slike formuleringer heldekkende eller tilstrekkelige i den forstand at de erstatter alle andre forsøk på å si noe om virkeligheten. De må oversettes inn i enhver tid, inn i dens språk og referanserammer.

Som sjanger ligner trosbekjennelsene på kontaktannonsen

—  Anders Piltz

De er omtrent som personskildringer i en CV. Den konsist formulerte trosbekjennelsen ligner på kontaktannonsens informasjonsnivå: skrikende utilstrekkelig, men eventuelt høyst interessant; bak stikkordene gjemmer det seg verdener.

Bok om gamle kontaktannonser vekker latter.

Vil man lære et menneske å kjenne, holder det ikke på noen måte å lese slike sammenfatninger av fakta og betrakte det tilsendte passfotoet. Men er opplysningene korrekte, har man i det minste et solid utgangspunkt for videre kontakt.

Planen bak alt

Trosbekjennelsene vi har arvet, sier at Gud faktisk finnes. At han har trådt frem for vår begrensede oppfattelsesevne og våre vage aninger i personen Jesus fra Nasaret, en jøde som ble henrettet i 30-årsalderen for å ha utfordret den romerske okkupasjonsmakten. Denne forbryterdømte personen er mønsteret bak hele skaperverket og nøkkelen til vår redning fra tomheten, våre feilsteg og fra dødens endegyldighet, han er det sikre holdepunkt i vår eksistens.

Han er Logos, planen bak verdensaltet og den evige Gudens begripelige tiltale til oss. Han grunnla et fellesskap som fortsatt eksisterer, en skare som skrider mot himmelen gjennom et uveisomt og tåkete landskap — mot tidens slutt. Vilkårene for en plass om bord i dette reddende fellesskapet — en Noas ark som navigerer tidens og dødens flodbølge — er greie: at man tror og blir døpt.

Det jeg har å gjøre, er å slutte meg til den tro som er gitt, en gang for alle.

—  Anders Piltz

At man sier ja takk til det foreliggende tilbudet. At man ikke anser seg som for sofistikert for en Gud som har åpenbart seg for oss som et vergeløst, dødelig menneske, en person som har sagt oss hvem han er og hvem vi er. At man — tross språkets ufullkommenheter, tross det løpende behovet for tolkning og presisering, at det må rekkes oss via kunst og poesi — setter sin lit til at det er mulig å finne et fast holdepunkt i tilværelsen, noe som ikke bare er symbol for noe annet som i sin tur er symbol for noe tredje.

En klippe å stå på når alt annet vakler. Troen, sier Thomas Aquinas, er en forstandsog viljeshandling der man slutter seg til Guds sannhet under påvirkning av hans nåde. Det troen retter seg mot, er ikke en serie formuleringer, men den virkeligheten formuleringene henviser til (Summa theologiae, II-II, qu. 2). Alt dette forutsetter at det finnes en guddommelig og menneskelig sannhet, og at den er tilgjengelig som gave. Vi tror ikke på en bok, men på en person, Åpenbareren, Jesus Kristus.

Det er når troens lys går opp, at vi virkelig kan begynne å spørre

—  Anders Piltz

Han kirken vitner om, den kirke som ikke er en organisasjon, men en organisme, en gave fra Gud. Han rekkes oss gjennom kirken, som forvalter de hellige Skriftene og sakramentene. Der, i kirkens midte, møter vi ham. Den levende Guden. I vår ekstremt individualistiske samtid er det psykologisk krevende å ta imot et slikt tilbud.

Sperren ligger i tanken om at troen ikke er noe jeg kan konstruere, men svarer på noe som er gitt, noe som har oppstått og har funnet sin form i et totusenårig historisk forløp og fellesskap, kirken. Det forutsetter en kopernikansk revolusjon: at jeg slutter å snurre rundt meg selv, og setter Gud i sentrum for mitt solsystem. At jeg, som alle andre, er mottaker av en gave, noe som rekkes meg av en Giver som har en hensikt med det hele. At det der ute i det store mørket finnes noe objektivt, noe jeg kan bygge mitt liv på, under alle værforhold, også når orkanvindene kaster seg mot huset mitt. En gave som ikke kommer fra noen av kjøtt og blod, men fra vår Far i himmelen.

Hos legen

Hvorfor skulle ikke troen være noe allmenngyldig? Jeg går til legen med mine plager uten å tenke at jeg er et absolutt unikt eksemplar av homo sapiens. Jeg er av samme natur som mine artsfeller. Det som står i legens lærebok, er med all sannsynlighet gyldig også for min unike person, min blindtarm sitter på samme sted som hos alle andre.

Det jeg har å gjøre, er å slutte meg til den tro som er gitt, en gang for alle – med min høyst subjektive tro, en tro betinget av tusen omstendigheter — kulturelle, sosiale og psykologiske. Det er dette som kalles trosakten, fides qua. Dette våger jeg, fordi jeg kjenner meg tiltalt av den person som kirkens tradisjon (hvori Skriften er tyngdepunktet) forkynner som Guds Sønn og som det autentiske uttrykk for Guds hensikter, også med mitt liv.

Gud har åpenbart seg, også for meg. Normalt ikke i private englevisjoner eller lysfenomener (selv om det forekommer), men i kirkens tro, den apostlene mottok, den kirken forvalter, den troverdige mennesker omsetter i levd liv. Det har nådd meg et ord som gir mening. Det ordet er en person, Jesus Kristus. Om ham har jeg selvsagt mine oppfatninger.

Men jeg bygger ikke min tro på noe så vanskelig som mine egne mer eller mindre dypsindige og gjennomreflekterte tanker om ham. Jeg står på fastere grunn enn som så. Han er ikke noe jeg selv har formet. Jeg tar imot en som gis meg i kirken, gjennom andre mennesker, av trosvitner i min nærhet (og for all del, gjennom stemmer i gode bøker).

ÅPENBART SEG: Gud har åpenbart seg, også for meg. Normalt ikke i private englevisjoner eller lysfenomener (selv om det forekommer), men i kirkens tro, den apostlene mottok, den kirken forvalter, den troverdige mennesker omsetter i levd liv. Det har nådd meg et ord som gir mening. Det ordet er en person, Jesus Kristus.

Troen stagger ikke mitt søk etter liv og mening; snarere tvert imot, det er når troens lys går opp at vi virkelig kan begynne å spørre — lodde dypet i det gaven innebærer, hvilket lys den kaster over tilværelsen. Det er når den levende Guden demrer for meg, hinsides alle mine fantasibilder, at utforskningen for alvor kan begynne. Da kan jeg komme fram til det Paulus kaller troens lydighet, den Abraham og Maria, troens far og troens mor, praktiserte.

Som dem velger jeg fritt å akseptere troens gave, noe som forutsetter Guds hjelpende nåde og Den hellige ånds indre bistand. Mitt hjerte berøres og vendes mot Gud. Å si ja til det som er meg gitt, blir noe attraktivt, noe forlokkende. Altså: Det blir gitt meg, slik det gis alle de andre. Likevel er trosakten det mest personlige jeg kan foreta meg. Den er det høyeste uttrykket for min frihet og mine tankeevner.

Det er ikke ufornuftig å tro, ettersom Gud er troens garantist. Troen er noe jeg forutsetter allerede i det hverdagslige: hvis jeg ikke stoler på det andre sier til meg, blir livet absurd. Hvorfor skulle jeg da tvile på Gud, at han vil mitt beste, at han gir meg anvisninger for min måte å leve på, at han er mitt liv? Ingen er altså utlevert til alenegang i sin (kanskje desperate) søken etter lys og visshet. Vi tar imot troens gave i det fellesskap som først tok imot den og formulerte den.

Det er ikke ufornuftig å tro, ettersom Gud er troens garantist. Troen er noe jeg forutsetter allerede i det hverdagslige

—  Anders Plitz

Vi sitter alle i samme båt, Peters båt. Om bord er også Jesus Kristus, samme hvor mye det stormer. Båten er bygd for å tåle vinden og bølgene. Det finnes altså noe som forener alle mennesker i alle tider og kulturer, den universelle troen på den ene Gud og alles Far.

En av den tidlige kirkens største teologer, Ireneus av Lyon, sa det slik i cirka år 200: Kirken er utspredt over hele jordens krets. Av apostlene og deres lærlinger har den mottatt troen. Den bevarer den omhyggelig, den stoler på budskapet, slik mennesker gjør når de deler et hjem og er ett i hjerte og sjel. Den forkynner troen og underviser menneskene i den, med en og samme munn. Selv om det finnes mange ulike språk, er troens tradisjon og kraft den samme.

De kirker som er grunnlagt i Germania, tror og forkynner ikke noe annet enn de som forekommer i Spania, blant kelterne eller i Orienten, Egypt og Libya, eller i verdens midte. Kirkens tro er sann og fast. Den viser hele verden én og samme vei til frelsen.

Teksten er hentet fra boken «Vägar till tro» (Artos, 2010). Gjengitt med forfatterens tillatelse.

Denne artikkelen var originalt publisert i magasinet STREK. Magasinet STREK er et kirkelig reportasje- og fordypningsmagasin som gis ut 5 ganger i året. Les mer om STREK og få en smakebit av siste utgave her.

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

Mer fra: Reportasje